Er UNN-styret opptatt av psykisk helsevern? Som enhetsleder på laveste nivå i organisasjonen, med ca. 12 års fartstid i psykiatrien, har jeg selv fått delta i prosessen rundt vektlegging av kriterier for nytt bygg. Forskjellen mellom de faglige vurderinger vi har gjort i arbeidsgruppene, og den gjentagende forherligelsen av samlokalisering i UNN-styret, er så ekstremt stor at det var direkte smertefullt å være vitne til.

Jeg satt med gru og fulgte med på onsdagens styremøte ved Universitetssykehuset Nord-Norge HF, UNN. Hovedsaken var den mye omdiskuterte plasseringen av nytt bygg for psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling i Tromsø. Hele møtet bar preg av å være et ekkokammer hvor flertallet av styrets medlemmer presiserte hvilken gledens dag dette var for hele UNN, og hvor flinke de fleste (medlemmene) var til å uttale seg i positive ordlag om direktørens innstilling til å bygge nytt i Breivika.

Direktør Anita Schumacher har kommet med en innstilling til styret om at nytt bygg for behandling av mennesker med psykiske lidelser og ruslidelser bør plasseres i Breivika. Det argumenteres hardt med at nærhet til somatiske avdelinger, det vi i dag kjenner som sykehuset, vil være løsningen på mange av de problemene mange pasienter har. Det vil angivelig være godt for pasientene i somatikken (sykehuset) og psykiatrien. Nærheten, såkalt samlokalisering, vil tydeligvis løse de fleste samarbeidsutfordringer vi har i dag.

Den siste tiden har vært preget av et tidvis kraftig ordskifte i mediene omhandlende denne saken. Flere ledere i psykiatrien gikk sammen om å argumentere mot direktøren (her), likeså gjorde flere dyktige fagpersoner i rusfeltet (og her). Sistnevnte til tross for at egen ledelse ga inntrykk av at mange i rusfeltet ønsket seg til Breivika (her). Tydeligvis litt avstand mellom ledelse og «gølvet» der altså.

På tross av dette presterte styreleder Roald Linaker under onsdagens møte å si i en bisetning at det ikke har kommet argumenter MOT noen av de foreslåtte plasseringene for nytt psykiatribygg. Det er ikke korrekt; undertegnede har selv fått være med i denne offentlige debatten (plussak). Selv iTromsøs mest populære spaltist Egon Holstad argumenterte hardt mot plassering i Breivika med den treffende tittelen Kanskje vi skal sette menneskene først, denne gangen?

Mye mulig jeg er litt for «junior» innen både ledelse og organisasjonskultur. En annen mulighet kan være at selve organisasjonen korrumperer fagfeltene. Om sistnevnte stemmer velger jeg å skylde på foretaksmodellen, og det faktum at helseforetakene skal driftes som et hvert kapitalistisk selskap. Uansett hva som er rett, så har flertallet av de ansatte innen fagfeltet psykiatri, pasienter, brukere av tjenestene og pårørende vært ganske tydelige; Åsgård-området fremstår som det faglig desidert beste alternativet. Vesentlig bedre enn Breivika.

At da prester, økonomer, politikere og diverse direktører skal avgjøre noe så faglig som hvordan vi kan utforme fremtidens psykiatri, MOT øvrighetens anbefalinger, er for meg ubegripelig. Argumentasjonene under styremøtet belaget seg mye på «jeg syns», «jeg mener» eller «jeg tror». At Helse Nord skal bruke 2,7 milliarder kroner på slik argumentasjon, mot faglige anbefalinger, er bare å ta av seg hatten for. Åtte av styrets medlemmer stemte for Breivika, fire stemte mot. De fire representerer ansatte og klinisk arbeid.

Ikke mindre ubegripelig blir det at direktør Schumacher faktisk uttaler under møtet noe sånn som at «de ansatte og brukerne føler at de ikke har blitt hørt». Føler? Det er ingen emosjoner, eller følelser knyttet til det å ikke bli hørt. Det er et faktum at de/vi ikke har blitt hørt! Det er blitt skrevet side opp og side ned med argumenter fra nevnte grupper om hvorfor nytt bygg for rus- og psykiatrisk behandling ikke bør ligge i Breivika, men for å sitere Schumacher «det har jeg ikke tenkt å gå i en polemikk om».

Vi vil alle få vårt perspektiv ut i fra oss selv og egen hverdag. Sitter man på et kontor i Breivika vil man nødvendigvis tenke at «denne verdenen er den vi skal/bør forholde oss til, så la oss alle få ta del i dette». Om man tenker at begrepet helhetlig behandling innebærer tett nærhet mellom psykiatrisk- og somatisk del av spesialisthelsetjenesten, er det naturlig å tenke at fagfeltene bør ligge fysisk nært hverandre.

Nå er det en gang slik at selv Stortinget har sagt at helhetlig behandling for den psykiatriske pasienten oppnås best om kommune- og spesialisthelsetjeneste samarbeider. Opprettelse av FACT-team er et eksempel. Et annet er de tiltenkte helsefellesskapene, som direktøren selv fremsnakket på sitt siste statusmøte. Fokuset på fysisk helse må styrkes hos oss som jobber i psykiatrien, men det betyr ikke at vi må sitte inneklemt på en parkeringsplass i Breivika for å kunne spasere over til sykehuset.

Tomtevalget er også interessant all den tid tomten faktisk ikke er klar. Det var tidligere i prosessen aktualisert å bygge alt nytt på Åsgård (ikke bruke noe av dagens bygningsmasse). Riktignok litt vest for dagens bygg, med en stor tomt rundt. Problemet var at dette er regulert til grøntområde, så de 60 mål ble forkastet. Da finner jeg det direkte underholdende at styret med direktøren i spissen kan innstille Breivika, som ikke har plass til alle funksjoner som må flyttes – sikkerhetspsykiatrisk seksjon får ikke plass.

Tilsynelatende null problem det, UNN skal trylle frem en ny tomt. Av de fire alternativene som ble vist under møtet er to allerede funnet uegnet for å bygge institusjon på («busstomta» og vest for BUP). UNN eier ikke de to siste, samtidig som de ikke er regulert for fremtidig institusjonsbygging. Det er med andre ord ifølge styret mye lettere å endre reguleringsplaner i Breivika kontra Åsgård. Selv om man selv ikke eier tomta.

Tilsynelatende er siste ord sagt i saken. Med mindre styret skulle få en spontan innskytelse til faktisk å høre på fagfeltet, er det de som skal bestemme tomten til sikkerhetspsykiatri. Jeg kan levende se for meg hvordan enhver tomt vil kunne passe inn med de krav som skal settes. Når sikkerhetspsykiatrien får en «egnet» tomt, ligger alt til rette for at resten av prosessen kan fortsette. Og alle faglige hjerter gleder seg!