Debatt:

Vi må styrke sjøveien!

Klimaforpliktelser og behov for bærekraftig verdiskaping i distriktene taler for et betydelig kystløft og styrking av sjøveien.

SJØVEI: Forfatteren bak debattinnlegget mener det trengs en sterkere satsing på kystinfrastruktur.  Foto: Paul Kleiven / NTB

meninger

Forslaget til Nasjonal transportplan 2022–2033 (NTP) toner ned oppmerksomheten på enorme prestisjeprosjekter med store kostnadsoverskridelser på Østlandet, og over til en satsing på et helhetlig transportsystem i hele landet. Det er bra. Vi savner imidlertid et tydeligere kystløft, der sjøveien som transportåre styrkes.

Norge skal fram til 2030 og 2050 omstille seg i tråd med forpliktelsene i Parisavtalen. Dette setter krav til nytenkning og nye prioriteringer. Omstilling til lavutslippssamfunnet medfører endringer for både by og land. Med verdens nest lengste kystlinje ligger det mange muligheter i fjord- og kystkommunene. Naturressurser som vann, vind og naturlige forutsetninger gitt av Golfstrømmen gjør at fjord- og kystkommunene vil være viktige bidragsytere i den grønne omstillingen vi står overfor.

Innleggsforfatter: Anna Ljunggren  Foto: Christer Pedersen

Næringsaktivitetene i og på havet er en bærebjelke for velferdssamfunnet og utgjør nærmere 40 prosent av næringslivets totale verdiskaping. Regjeringens havstrategi befester at løsningene ligger i havet og påpeker at «vi vet ikke alt om fremtiden. Det som er sikkert, er at havet blir en sentral bidragsyter til fremtidig velstand og vekst». Ved å vende blikket mot havet åpnes mulighetene for grønn omstilling gjennom vekst i havnæringen – ny og fremtidsrettet næringsaktivitet med tilhørende arbeidsplasser til havs og på land.

Men det blir ingen vekst innen havbaserte næringer uten en god tilknytning mellom hav og marked. Hvis vi skal kunne høste av et hav av muligheter, skape attraktive lokalsamfunn og styrke konkurransekraften til lokalt næringsliv, trenger vi en langt sterkere satsing på kystinfrastruktur. NFKK mener det bør inngås kystløftavtaler mellom stat, fylkeskommune og kommuner, på lik linje med byvekstavtalene. I disse må det være en sterk satsing på sjøveien som transportåre for både gods og folk.

En reell satsing på sjøtransport innebærer å utvikle effektive, trygge og klimavennlige farleder og havner. Det har lenge vært en nasjonal målsetting å flytte gods fra vei til sjø og bane. Regjeringen har til og med fått gjentatt kritikk fra Riksrevisjonen fordi de ikke følger opp dette. Ifølge grunnprognoser fra Nasjonal transportplan vil antall tunge lastebiler øke med hele 70 prosent de neste 30 årene. Det er på høy tid at godsoverføringen starter.

Samtidig er realisering av mulighetene i havrommet avhengig av at vi fjerner vedlikeholdsetterslepet på fylkesveinettet. Disse utgjør nå en flaskehals inn mot havnene, og gjør det vanskelig med en satsing på klimavennlig sjøtransport.

Og til slutt trenger vi et effektiv, godt, forutsigbart og rimeligere fergetilbud som både binder landet sammen og ivaretar klimaforpliktelsene. Den grønne omstillingen er godt i gang i fergesektoren, men overgangen til null- og lavutslippsferger har også gått ut over ferjetakstene. Dette må kompenseres.

Rammen for sjøtransport i forslag til ny NTP er på 3,8 prosent. Det mener vi er altfor lite for en sjøfartsnasjon som skal opprettholde bosetting og næringsliv langs hele kysten og samtidig innfri ambisiøse klimaforpliktelser. Rammen for kyst og sjøtransport må minst trappes opp til fem prosent i 2025 og syv prosent i 2030. Vi trenger en sterkere satsing på kystinfrastruktur, og vi trenger den nå.