Høyre har sin vane tro gitt til kjenne et ønske om å slå et slag for de fremste blant oss. Men nå vil de at de ikke skal være blant oss lenger: De beste elevene i skolen skal i stedet få forlate felleskapets middelmådighet og få fordype seg i krevende problemstillinger i egne rom. Byer i Belgia blir for kjedelig for de flinke, de skal i stedet jobbe med å finne ut hvorfor det er byer i Belgia.
Mannen bak det hele er visstnok kunnskapsministeren selv, Henrik Asheim. Han har fått motbør så det holder etter at forslaget ble kjent, og det er kanskje ikke så rart: Det fellesskapet som blir skapt i skolen står veldig sterkt i Norge. Mange mener at skolen er en av de viktigste arenaer for å viske ut forskjeller. Sånt tuller man ikke med.
Jeg har imidlertid forsøkt å gå til kilden for å finne ut hva forslaget egentlig gikk ut på, siden essensen gjerne går tapt når medievindene får fart på seg. Men jeg må innrømme at jeg ikke ble særlig klok. Det stemmer at Asheim vil nivådele ungene, men bare for en kort stund av gangen. De skal ikke ut av klassen. I tillegg skal det være frivillig, derfor har valgfrihetens parti skapt et nytt konsept: Fritt nivåvalg.
Som gammel lærer må jeg si at jeg sliter med å finne mening med det hele, hvis det fins et hele her. For det er jo allerede slik at opplæringsloven gir enhver elev rett til å få undervisning tilpasset sitt eget nivå. Da blir det vanskelig å se hvor fremskrittet ligger i at man tar elever med ulike forutsetninger og individuelle rettigheter ut av en gruppe og setter dem i en ny gruppe.
Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg mistenkt Høyre for å mene at vi har for få lærere til å gi opplæring på individnivå, vi må samle dem i grupper i stedet. Men Høyre er jo det partiet som sterkest mener at vi har nok lærere – det er kompetansen, ikke antall lærere, det kommer an på. Det er derfor de har innført fireren i matte, og mastergrad som nytt bunnivå for å bli lærer.
Fritt nivåvalg – et uttrykk forvekslende likt fritt skolevalg – høres fiffig ut, men er så langt uforståelig for meg. Altså, skal elevene selv velge hvilket nivå de skal motta undervisning på? Eller skal de selv velge hvilket nivå de befinner seg på, og motta undervisning deretter? Skal en lærer forberede undervisningen om osmose på tre forskjellige nivå, slik at elevene skal kunne velge fordypning selv?
Hva skjer om en middels elev velger høyeste flinkhetsnivå? Hva om en flink, men lat elev velger laveste nivå, for å slappe litt av? Hva med de middels elevene som tror de er smarte? Hva med de smarte som tror de er middels? Og igjen, hva med antall lærere i skolen? Vil innføringen av fritt nivåvalg kreve flere lærere, eller er det fortsatt bare kompetansen som gjelder? En god lærer, bra i matte og master i alt, må da kunne undervise på tre ulike nivå, på tre forskjellige steder, samtidig? Kom an.
Greit, jeg skal ikke tulle mer med fritt nivåvalg. Jeg forstår egentlig Høyres skolepolitikere – for det er ikke lett å møte opplæringslovens krav om individuell opplæring. Det er utopisk å tro at lærerstanden, med begrensede ressurser, skal kunne møte ethvert opplæringsbehov som fins i en flokk på 25 individer. Sånn sett skjønner jeg at det virker forlokkende å dele dem inn i grupper etter nivå.
Jeg var ingen ivrig skoleelev. Og heller ikke særlig flink. Jeg var vel antakelig middels, i det meste. I tillegg modnet jeg ganske sent, som gutter flest. Dermed gikk både hele ungdomsskolen og gymnaset (jeg kom inn som ved et under) med til helt andre ting enn lekser og streving etter resultat. Jeg ville heller spille i russebandet og arrangere noe festlig på OD-dagen. Jeg hadde ingen formening om utdanning eller hva jeg skulle bli.
Derfor er jeg så uendelig takknemlig for at jeg ikke ble kategorisert og plassert, allerede på barneskolen. Jeg fikk være sammen med klassen min hele tiden, vi var en enhet som, til tross for at vi hadde individuelle behov, også virket for hverandre. Jeg fikk hjelp av sidejenta i ett fag, mens jeg kunne hjelpe henne i et annet. Andre trengte hjelp i alle fag, men hadde helt andre ting enn skoleflinkhet å bidra med i miljøet.
Hva er skolen? For noen er den en kunnskapsfabrikk, et ledd i verdiskapingen, en konkurransefaktor og et sted der enkeltmennesket skal få utløp for sitt fulle potensial og legge grunnlaget for sin karriere. For andre er skolen en danningsinstitusjon og samfunnsbygger, hvor kunnskap, folk og meninger skapes i et samspill mellom lærere og elever og samfunnet rundt.
For meg er fellesskolen noe av det vakreste som fins.