Onsdag 26.05.21 skal kommunestyret i Tromsø kommune foreta en viktig avstemming. Utfallet her vil ha massiv påvirkning for miljøet i Kattfjorden, dens befolkning og for alle de som benytter området til formål som rekreasjon og turisme.
Saken som skal behandles er søknad om etablering av avfallsdeponi for bunnaske, samt forurensede masser fra grave -og utbyggingsprosjekter i regionen. Konsesjonssøker er ENAS/Kvitebjørn Varme.
Nei til avfallsdeponi i Kattfjorden
Kommune- og byutviklingsutvalget (KOBY) stemte for en etablering av avfallsdeponiet i forrige uke med fem stemmer mot tre. Dette på tross av innsigelser over år fra flere hold og befaring i området for kort tid siden. Det er tidligere i søknadsperioden estimert en tilførsel langs traséen Skattøra til Nordfjordbotn i Kattfjorden tilsvarende 10-36 lastebillass daglig i en periode på 50 år til det planlagte deponiet er fylt opp og skal lukkes for all evig tid. Et sår i naturen som innbyggere har lært seg å leve med skal nå fylles opp med avfall og ulme i uoverskuelig framtid.
Jeg håper innstendig at kommunestyrets representanter leser nøye gjennom samtlige innsigelser på nytt og at de tar inn over seg de synspunkter jeg nå skal gå nærmere inn på før de setter seg ned førstkommende onsdag for å avgi sine stemmer.
Jeg er vokst opp i Kattfjorden siden tidlig 80-tallet. Min far siden midt på 40-tallet. Samlet sett kjenner vi området og ikke minst fjorden svært godt. Våre primæraktiviteter i området under oppveksten og i årene etter har i all hovedsak dreid seg om friluftsliv og fiske. I de senere år fritidsfiske og til dels selvforsyning. I løpet av min fars oppvekst og tiårene etter var fjorden et viktig livsgrunnlag for hans familie og de som bodde her.
Men hva har nordre del av Kattfjorden annet å skilte med enn et gammelt grustak og nylig etablert utsikt mot en av Norges største vindmølleparker? Det banale svaret er: Fjorden. Kattfjorden har vært og er fortsatt en svært fiskerik og produktiv fjord for flere marine arter.
Silda oppholder seg her. De siste ca. 15 årene har det i sommerhalvåret vært tette forekomster av sildeyngel i fjorden. Dette har vært observert både visuelt under fiske på fjorden samt ved bruk av ekkolodd. Disse forekomstene drar med seg annen fisk inn i fjorden som nyttiggjør seg av silda som byttedyr. Først og fremst arter som sei, makrell og sjøørret/laks. Vår teori er at det foregår direkte gyting av norsk vårgytende sild inne i fjorden, eller så er det en yngleplass for oppvoksende sildeyngel – eventuelt en kombinasjon av begge scenarioer, da det på andre deler av året er gode forekomster av voksen sild.
Kysttorsken har gytefelt her. Kattfjorden, og spesielt området som lokalt kalles Nordfjorden, har så langt tilbake som tidlig 1900- tallet vært lokalkjent som en gytefjord for kysttorsk. Det var et utstrakt yrkesfiske av den lokale sjarkflåten frem til midten av 80-tallet. Våre observasjoner gjennom aktivt fritidsfiske i fjorden hvert eneste år, spesielt i perioden februar – mai/juni viser tydelig at fjorden fortsatt huser gode forekomster kysttorsk før og etter gyting (se bilde).
Det er her viktig å påpeke at torske -og hysefisket innenfor 12 nautiske mil-grensen nå mister den veletablerte MSC-sertifiseringen senere i år. Årsak? Kysttorskens negative utvikling og reduserte forekomst er ene og alene grunnen til at norsk fiskerinæring nå mister denne sertifisering for bærekraft.
Sjøørreten vandrer inn her. Området er kjent for et godt sjøørretfiske og mye brukt av Tromsøs befolkning så vel som lokale for rekreasjonsfiske etter denne ettertraktede arten. En art som i mange fjorder langs norskekysten står under hardt press og er på nedadgående utvikling bestandsmessig. Laksen og sjøørreten gyter i Storelva noen hundre meter nord av området som det søkes etablering om deponi i.
Fjordens karakteristikk gjør den mer utsatt for ytre påvirkninger. Etter å ha bodd og oppholdt oss daglig frem til 1997, og flere ganger i uka i tiden etter det, har vi ved flere perioder sett i praksis de faktiske strømforhold det er i fjorden. Ved store nedbørsmengder har det nesten årlig kommet store mengder finsand fra området i nedslagsfeltet i og rundt grustaket som har blitt liggende i fjorden over flere dager etter endt nedbør/flom. Sommeren 2020 ble det satt ut flere strømmålere i fjorden over perioder på flere uker. Resultater fra disse målingene er så vidt oss bekjent ikke delt i noen offentlige rapporter. Kanskje oppdragsgiver ENAS kan henvise til disse?
Man kan også spørre seg hvorfor marinbiologiske fagmiljøer ikke har vært involvert for en utredning av konsekvensene ved eventuell forurensning. Så til selve gulrota i det hele – miljøgevinsten ved en eventuell etablering. Den miljømessige gevinsten ved en flytting fra eksisterende deponi på Stormoen til Kattfjorden er i beste fall minimal, heller ubetydelig når argumentet begrenses til en årlig utslippsbesparelse på grunn av redusert kjørelengde med ca. 45.000 kilometer i året. Et argument som innen kort tid og tidlig i aktivitetsperioden ikke lenger vil ha tyngde på grunn av nyere karbonfrie drivstoffmidler.
Den miljømessige risikoen derimot er av en helt annen betydning og størrelse. Er vi virkelig villige til å spille et så høyt spill med naturen og miljøet kun fordi det etter 50 års uttak av masser har dannet seg et beleilig hull i naturen for deponering? I et område som aldri ville vært til vurdering for et slikt formål nettopp fordi det grenser tett opp til et sårbart økosystem og en terskelfjord med betydelig vannutsig fra området rundt? Det nest største elvesystemet grenser tett opp mot nordre og vestre del av området hvor det planlagte deponiet skal etableres.
Ved et eventuelt vedtak FOR etablering må kommunestyret sette sin fulle lit til at oppdragsgiver ENAS kan garantere for at det i løpet av 50 års aktiv drift og til evig tid etter at deponi er fylt opp og lukket under noen omstendigheter ikke vil forekomme utsig av forurensede forbindelser.
Det som vil stå mellom hvorvidt dette om 50 – 100 år blir en suksesshistorie eller en komplett miljøkatastrofe er et membran som konsesjonssøker mener er det beste i dagens marked. Et membran som skal ligge noen meter over grunnvannsnivå og hindre utsig av ikke nedbrytbare forbindelser ut i et sunt og bærekraftig marint økosystem.
I tillegg skal konsesjonssøker garantere for at det ikke vil forekomme skadelig luft- og støvforurensning i området rundt. Denne garantien må også gjelde for den allerede utsatte og dårlige veitraséen over Kattfjordeidet. Sannsynligvis det mest besøkte friluftsområde i Tromsø kommune. Ved en potensiell ulykke og bunnaske på avveie langs denne traséen, vil det kunne få store negative konsekvenser for nedslagsfeltene til Kattfjord så vel som Ersfjord, på hver side av vannskillet.
Her bør i aller høyeste grad føre-var-prinsippet veie så tungt at det i kommunestyremøtet onsdag 26. mai blir et endelig avslag for en søknad om etablering som skulle vært avvist og skrinlagt for flere år siden. For naturen, fiskeressursene og folkehelsen til de som benytter dette fantastiske området.
Om det skulle vedtas godkjent igangsettelse av dette deponiet, vil det føre med seg et ansvar som dagens kommunestyret må bære på sine skuldre i all overskuelig framtid. Sannsynligvis utover deres og mine etterkommeres levetid.