Kommentaren

Hvordan havnet vi her?

Det holder ikke lenger å riste oppgitt på hodet. Nå er vi nødt til å slå kringvern om både enkeltpersoner og våre egne, demokratiske spilleregler.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

meninger

Den stygge, truende, grove og ekle hetsen som foregår i sosiale medier er ikke bare et demokratisk problem. Det truer i ytterste konsekvens vårt samhold og rausheten de fleste er oppdratt til å vise sine medborgere. Dette er de virkelige verdiene, norske eller ikke, vi bør være genuint engstelige for at forvitrer for hver eneste hetskampanje, organisert eller ikke, som rammer enkeltindivider.

Det er hetsen og de verbale angrepene på MDG-politiker Lan Marie Berg som nok en gang sjokkerer og gjenåpner debatten rundt en stadig vedvarende og attpåtil eskalerende trend i sosiale medier. Det er dessverre ikke engang noe nytt. Det rasistiske, demokratiforaktende, kvinnehatende og stygge angrepet mot henne er ikke engang verre enn før. Denne fæle kampanjen, i mangel på et bedre ord, har pågått i mange år.

Filter-redaktør Harald Klungtveit gikk i helgen inn på Facebook-gruppen «Vi som er totalt imot MDG» (selvsagt også helt innenfor å være, akkurat som man har lov å mene at det ikke eksisterer miljøproblem overhodet) og klippet ut et stort antall ytringer som var lagt inn der, om Berg og hennes ektemann, i løpet av kun et døgn.

At innholdet i enkelte av ytringene var spinnville, og med klar margin over i det som tørr juss defineres som ulovlig, var ille nok i seg selv. Det verste var likevel mengdene, det enorme omfanget det hadde, som var vanskeligst å skjønne og ta innover seg, for det var ikke én og annen illsint gærning som rallet fra kjellerdypet, men en helt enorm strøm av hat og trusler.

Kommentarene var godt spredt mellom kjønn, alder og geografisk ståsted, noe man ved et par tastetrykk fikk verifisert ved å gå inn på profilene til de sinteste og mest rabiate av dem. Der finner man sågar velstelte bestemødre med blomster i håret og bilder av seg og barnebarna i profilbildene.

For det er ikke bare ensomme, selvbestaltede «riddere» i mørke kjellerlokaler som sitter og spyr ut disse mishagsytringene. Det er en haug forskjellige folk. Og jo mer de ser av det samme, jo mer oppfyrt blir de av hverandre, og da virker det som om det er om å gjøre å overgå hverandre i å vise hvem som misliker og hater mest. Det er sannelig bedrøvelige greier.

Politikken til MDG er helt uvesentlig her. Samme Bergs politiske uttalelser. Hun er byrådsmedlem for et etablert politisk parti som er representert på Stortinget og som sitter i by- og kommunestyrer i flere av landets største byer. Meningene og ytringene hennes er helt innenfor alle demokratiske spilleregler.

Hetsen mot Berg har altså pågått i mange år, og sånn sett var det ikke noe nytt, uten at det overhodet er formildende. Snarere heller tvert imot. For her var det bare enda mer av ei salig blanding paranoide vrangforestillinger, utilslørt rasisme og en miks av voldsfantasier og regelrette ønsker og trusler om både grov legemsbeskadigelse og drap.

Hvordan havnet vi her? Har folk virkelig blitt så redde og feige at de mener politisk uenighet skal besvares med trusler om vold, fordi demokrati ikke er nok? Da har vi virkelig havnet på ville veier.

Det var jo nettopp praktiseringen av et slikt tankegods vi om kort tid skal markere nasjonal avstand mot. For dette er selve kjernen i den forkvaklede 22. juli-terroren, at det ikke lenger nytter med demokrati og ytringsfrihet, og at våre etablerte, politiske spilleregler ikke lenger fungerer. At politisk motstand ikke er nok. At borgervern, med drap og trusler liksom må til, om man er tilstrekkelig uenige og de vanlige, politiske virkemidlene ikke funker. At nå er det nok, at nå er det krig, og da helliger målet alle midler.

Det er like idiotisk og fjernt som å mene at religiøse satiretegninger skal besvares med terror.

I Norge er det heldigvis lov å rope høylytt at man elsker bompenger. På samme måte som er det lov å starte et eget politisk parti, der man går til valg uten noen andre saker på agendaen enn nettopp å kjempe mot bompenger. Så kan man være heidundrende enig med den ene parten og dundrende uenig i den andre siden. Eller mene at begge har litt rett og feil.

Grumset har nok alltid vært der, men det er likevel vanskelig å komme utenom kommentarfeltene i sosiale medier og, dessverre, også i de redigerte mediene. Myten om at det hjelper å slippe til alt, få «trollene ut i sola», så de sprekker, er det kun de mest standhaftige som fortsatt mener. Alt peker heller mot at oppmerksomheten har gitt trollene mer næring til å vokse.

Nærmest over natta ble det plutselig viktig å slippe til alle stemmer og meninger, attpåtil uredigert og uten noen redaksjonell vurdering før de ble publisert. Der man tidligere filtrerte innlegg, ryddet vekk grov sjikane og upassende utsagn og rettet opp språkfeil, skulle nå alle slippes til usensurert, og så skulle man heller halse etter og redigere og slette etter at fadesene, truslene, mishaget og mobbingen hadde kommet på trykk.

Det har åpenbart gått fryktelig galt. Man lot fremveksten av ny teknologi flytte de etiske grensene. Og det skulle aldri ha skjedd.

Man kan gjenta til det kjedsommelige at ytringsfriheten er til for å forsvare de kontroversielle ytringene, de mest ubehagelige, de som ligger lengst unna den allment aksepterte middelveien. Og det er vitterlig høyt under taket i landet. Men når politikere mobbes, hetses, trues og jevnlig får gjentatt ønsker om at motstandere vil skade og drepe dem, har vi passert dette punktet for lengst.

Det er ikke dette ytringsfrihet handler om. Her snakker vi om en demokratisk valgt politiker, ei småbarnsmor, som i perioder har vært utsatt for så mye hat og trusler at hun har måttet leve med politibeskyttelse. Det er så forbanna uverdig, trist og alvorlig.

Så kan man jo spørre seg hva dette har å si for rekrutteringen til så vel nye politikere som samfunnsdebattanter. For det er høyst forståelig om det Lan Marie Berg nå opplever er så belastende at hun ikke orker å stå i det. Og det er ditto forståelig om unge folk som brenner for å påvirke samfunnet via politikk eller samfunnsdebatten som sådan, nå avstår helt fra å engasjere seg, i frykt for egen helse. Fordi de ser hva prisen å betale kan være.

Det er både modig og flott at olje- og energiminister Tina Bru (H) tar til sosiale medier, og etter hvert også i de tradisjonelle mediene, og blåser ut sin frustrasjon mot det Berg nå utsettes for. Det bør adskillig flere gjøre nå, og gjerne skrive det åpent i sosiale medier, imellom postene om vaksinetrygg utepils, Bob Dylans genialitet, bursdagshilsener, toppturdokumentasjon og bilder av konfirmanter. Det lar seg nemlig fint kombinere.

Vi kan ikke lenger la dette slagget spise opp vår egen, kollektive verdighet fra innsiden.