Åtte år er lang tid. Tiden som har forsvunnet ut av timeglasset sliter på motivasjonen, politikken og fremtidstroen. Etter så lang tid er det lite igjen av den viljen og villskapen som først åpnet denne døra, denne valgseieren og muligheten til å farge samfunnet litt lyseblått med sine ideer.

De fleste politikere i Norge er nok en slags avart av sosialdemokrater uten at de innrømmer det, og de gjør en solid jobb for samfunnet på sin egen måte.

I USA har de såkalte «term limits» når det gjelder presidenten og dens administrasjon. Ingen kan sitte mer enn åtte år på toppen der. Da er tiden brukt opp og interessen for politikk har visnet litt. Årsaken til dette er at vi er bare mennesker alle sammen.

Det er utrolig krevende å holde seg med et demokrati. Ingenting sliter sånn på lederne som folkestyret. En må nemlig tilpasse seg den politiske viljen hele tiden. Det er bare i diktaturer hvor lederne kan sitte tiår etter tiår uten at folk som oss merker noe til det utenfra. Det vil si, innbyggerne i slike land merker det, og de gjør da også opprør mot det. Bare se på Hviterussland og andre land hvor man ikke har så solide tradisjoner for å skifte regjering.

Erna Solberg er nok sliten nå – og hun har vært en meget dyktig statsminister. Hun har klart å håndtere Fremskrittspartiets justisministre, inngang og utgang av deres regjeringsdeltakelse og de vage løftene til KrF, som var akkurat nok til å få dem inn i regjering.

Venstre var lettere å få inn i regjeringa. Tidligere leder, Grande, var ikke tung å be da hun bles spurt om å komme inn i varmen. En god dose beundring for Erna Solberg hjalp nok også på. Det er ikke tvil om at Solberg er svært god på det hun gjør. Det har også folket bekreftet i målinger hvor hun er blitt holdt opp mot Jonas Gahr Støre, og videre slått ham ned i støvlene i meningsmålinger.

Men nå er det snart over. Slitasjen har vist seg, og nå er hun blitt ganske så slurvete med de systemer man må passe på som leder av et land. For eksempel fikk regjeringen nylig kritikk i Stortinget for håndteringen av Rolls-Royce-saken. Også der var forsvarsministeren tidlig ute med å være nok så eplekjekk. Han skjønte ikke at spørsmålet om russisk overtakelse, av det man kan kalle forsvarsteknologi, var følsomt. På samme suverene vis håndterte han atomfrykten på Tønsnes ved å skjelle ut tidligere politisk ledelse i Tromsø, som han mente ikke brydde seg om saken i det hele tatt.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen skal nå inn i en nokså farget og tvilsom ansettelse som fiskeridirektør. Det spørs om han har de diplomatiske evnene som trengs for å få kystfiskere og havtrålere til å gjøre felles sak.

Vaksiner er blitt en slags gymnastikk for regjeringen. Politikkens svingstang. Nå endres alle tidligere prioriteringer. De kommunene som har mest smitte, får også mest vaksine. Den skal nå hentes fra kommuner med lite smitte. De mister sine doser. Slike kommuner må også vaksinere folk i fellesferien når folk ikke er hjemme. Da er vaksinene plutselig her.

På Høyres nylige landsmøte fikk vi også se hvordan slitasjen ytret seg hos statsministeren vår. Her ble hun nedstemt noen ganger, men sa da at dette ikke var en prioritert sak for henne. Det var da snakk om kontantstøtten til barnefamilier. Hvordan kan hun avgjøre slikt om det ikke har å gjøre med å holde KrF inne i varmen. Utydelighet når det gjelder fedrekvoten av permisjonen er også en sak hvor hensynet til KrF i en eventuell regjering er viktigere enn Høyres øverste organ, Landsmøtet.

Helseministeren er også en iherdig traver. Han er blant de dyktigste personene i regjeringen, og reiser rundt og prøver å berolige folk som gjerne vil ha vaksine for å komme seg ut i verden med vaksinepass.

Siste nyhet er at vi ikke trenger å finne mer olje her i landet. Vår trofaste støttespiller, energibyrået IEA, sier nå at vi ikke trenger å åpne områder i Arktis for å lete mer etter karboner. Vi har funnet nok av fossilt brensel til at det holder minst til 2050. Derfor er i praksis Nord- Norge utelatt fra ambisjonene til Erna og oljeministeren. Ikke rart at jernbane er noe hun ikke vil nevne engang.

Tina Bru, som er oljeansvarlig for Erna Solberg, vil riktignok ikke gi seg helt enda, men kjører på til stor irritasjon fra folk som har regnet på det. Nå risikerer vi at de feltene vi nå finner ikke er lønnsomme lenger. Det siste store av noen betydning var Johan Sverdrup-feltet. Her produseres det olje langt inn i evigheten, om en vil det, til fordelaktige priser.

Ser de at det er slutt selv, regjeringen? Det kan man undre seg over. Alle vet nok at åtte år er veldig lang tid. Regjeringer sitter vanligvis mye kortere enn det her i landet.

Erna er slett ikke dum. Hun skjønner det nok. Hun lengter sikkert også tilbake til Bergen, syttende mai, buekorps og moro under festspillene. Hun og Sindre, ektemannen, vil hjem nå og nok kan virkelig være nok for denne dyktige politikeren og samfunnsbyggeren hun har vært.

Hun skal først få gi nøklene fra seg til Jonas Gahr Støre. Et lurt smil ville gjort seg ved den anledningen.