Jeg så en svær fyr på flyplassen her om dagen. Han kunne vel være i trettiårene, blond og lang og usedvanlig muskuløs. Men ikke treningssenter-muskuløs, mer sånn arbeidssterk. Han var nok klar over sine fysiske fortrinn, for han hadde bare ei T-skjorte på seg, og det holder ikke i Tromsø midt i mai. Men jeg skjønner ham – for han hadde jo noe å by på som mennene rundt manglet.

Nå var det ikke synet av denne imponerende fyren alene som fikk meg til å tenke – jeg pleier ikke å dvele spesielt lenge ved synet av muskuløse menn – men også den umiddelbare assosiasjonen som kom til meg der og da: Han er nok utlending. Jeg tenkte det fordi han så ut som en arbeidskar, en som hadde bygd en sterk rygg og blodårebelagte overarmer gjennom tunge løft og lange dager.

Jeg fikk noen av de samme tankene da jeg fikk flyttelasset mitt hjemkjørt etter noen år i utlandet. Da kom det en litauer alene i en stor flyttebil, sent om kvelden etter lang dags kjøring, og heiv seg til med tunge møbler. Jeg var til stede og spurte om han trengte hjelp, men fikk nei til svar. Han arbeidet nok raskere, tenkte han vel, uten hjelp av klønete, utrente akademikerhender.

Og jeg tenkte mitt da jeg nylig etterspurte hjelp til å sette inn et vindu i huset mitt hos en entreprenør her i Tromsø. Jeg purret litt, for jeg hadde spurt før uten å få svar. Da fikk jeg vite at det ikke var bare bare å få noe gjort, med korona og alt, for som han sa: Uten utlendingene her må vi jo gjøre arbeidet selv, og det er vi jo ikke vant med.

Den norske mannen er ikke bare utkonkurrert og satt til side av sterke menn fra utlandet, vi har flere vikende fronter å by på. Jentene er oss snart totalt overlegne på skolen, og dominerer dermed på de mest krevende utdanningene. Advokater, psykologer, leger – kvinner alle sammen etter hvert. De gamle legeromanene er en ren anakronisme, eller; de må i beste fall skrives om, for også romantikken har fått nye kår.

Det var nemlig en tenåringsgutt jeg pratet med her om dagen som påsto at minst 70 prosent av jentene på hans videregående skole hadde hatt sex med en annen jente. Gutta hadde fortsatt muligheter, mente han, løpet er ikke kjørt, men de har fått konkurranse fra uventet hold. Jeg vet ikke om dette forholdstallet stemmer, jeg spør ikke folk om slikt, men om det bare er i nærheten av å være riktig har mannen, i alle fall den heterofile mannen, fått enda mer å tenke på.

Og det verste, eller beste om man vil: Ting blir visst bedre av at vi trer til side. Forsvaret meldte nylig om merkbar kvalitetsforbedring etter innføring av kvinnelig verneplikt. Vi utmerker oss ikke engang på slagmarken lenger. Også avkommet blir bedre, for kvinnen trenger ikke å sjanse på mannens reproduksjonsevne – som for øvrig også er i bratt fall – hun kan i stedet reise til Danmark og ordne seg helt sjøl, og velge gener fra øverste hylle.

Så da sitter vi her da, overvektige, muskelløse norske menn, og stirrer på en eller annen skjerm, og bestiller tjenester. Det er vi gode til, vi slår jentene på innovasjon. Vi lager vedmaskiner og spikerpistoler og roboter til potetåkeren, og robotklippere og robotstøvsugere og apper i hauger og spann for å bestille mat til døra, service på bilen og hotell til dekkene.

Men dersom vår siste gjenværende funksjon i dette samfunnet er å bestille ting på telefonen, ligger vi utsatt til. De smarte jentene vil fort skjønne dette også, og kommer deretter til å gründe oss ut over sidelinja, arbeidsomme og flinke som de er. Hva gjør vi egentlig da? Vi kan ikke bare plutselig begynne å hogge ved og bygge hus igjen, vi har verken rygg eller armer til slikt. Ikke kan vi det heller.

Greit – vi skal vi ikke bli bekmørk på den norske manns vegne. Vi er fortsatt relativt godt posisjonert i både styre og stell. Penger på bok har vi også. Men jeg tillater meg likevel å spørre om vi ser den oppvoksende unge mannen godt nok? Hans, eller hens, plass er på ingen måte like tydelig som den en gang var. Den urgamle forsørgerrollen ser ut til å være helt gravlagt for godt, fremtidens norske mann er på mange måter overlatt til å definere sin egen rolle, helt selv.

Det klarer vi sikkert, karer, vi finner nok på noe. Men det kan hende vi må hjelpe hverandre, at vi må møtes i skjermfrie omgivelser og snakke litt sammen. Det begynner nok der, med en prat om hvor vi står.

Så kan vi jo hamre og sage litt hvis vi får lyst. Hørte jeg fuglekasse?