Debatt:

Stadig strengere flyktningpolitikk – enda hardere for mennesker i nød

Innsenderen av innlegget etterlyser en rausere flyktningpolitikk i Norge.

MORIA: Dette bildet ble tatt av flyktningleiren i Moria i mars i fjor.   Foto: Aggelos Barai/NTB

meninger

Jeg har vært engasjert i flyktningpolitikk siden de første kirkeasylene på begynnelsen av 1990-tallet, og ser med sorg på hvordan utviklingen har vært.

INNLEGSFORFATTER: Hanne Beate Stenvaag i Rødt.   Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Flyktningpolitikken i Norge har over lang tid vært preget av stadige innstramninger. Da det kom mange flyktninger til Norge og andre europeiske land i 2015, ble det vedtatt og gjennomført store innstramninger i flyktningpolitikken. Noen av dem er så store at blant annet FNs høykommissær for flyktninger og NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere) mener de er klart i strid med flyktningkonvensjonen. Ett eksempel er oppheving av rimelighetsvilkåret. Dette kan høres ut som en «teknisk term», men har fått store konsekvenser: oppheving av rimelighetsvilkåret fører for eksempel til at barn som flykter aleine til Norge, og som tidligere fikk asyl, nå blir sendt ut og henvist til internflukt i hjemlandet.

Mange av innstramningene rammer mennesker som allerede har rett til å oppholde seg i Norge. Deres liv blir vanskeligere, fordi de blir ledd i en avskrekkingsstrategi, hvor Norge ønsker å fremstå som så strenge at asylsøkere velger å reise til andre land. Dette gjelder for eksempel bortfall av flyktningstatus, som betyr at man kan miste oppholdstillatelsen hvis forholdene i hjemlandet blir bedre. Mange somaliske flyktninger har fått varsel om å miste oppholdstillatelsen, og har levd over år i usikkerhet. Inntektskravet på rundt 250.000 for å få permanent oppholdstillatelse i Norge og innstramninger for familiegjenforening er andre eksempler. Når det gjelder familiegjenforening, har FNs høykommissær for flyktninger kritisert Norge, og uttalt at det er uoverstigelige hindringer og barrierer som en flyktning møter i en søknadsprosess om familiegjenforening i Norge.

Siden Europa lukket grensene sine gjennom avtalen med Tyrkia fra 2016, har antallet asylsøkere som har kommet til Norge vært rekordlavt, og gått ned år for år. I 2020 var det bare i underkant av 1400 personer som søkte om asyl i Norge. Da er det kanskje på tide å tenke at vi kan benytte anledningen til å «løse litt opp» på flyktningpolitikken? Hvis det er bred politisk tilslutning til innstramninger når det kommer mange, hvorfor er det ingen interesse for å reversere noen av de alvorligste innstramningene når det kommer få flyktninger?

Mange mennesker i Norge støtter en mer solidarisk flyktningpolitikk enn i dag. Mange har blitt opprørt over Mustafa-saken, hvor innvandringsregulerende hensyn har trumfet hensynet til barnets beste for en 18-åring som har levd mesteparten av sitt liv i Norge. På Finnsnes sitter en familie i kirkeasyl på sjette året, og har stor støtte i lokalsamfunnet. Sakene mot Arne Viste og tidligere biskop Gunnar Stålsett var med og viste fram den fortvilede situasjonen for papirløse. Det har vært stort engasjement for at Norge kan ta imot flere flyktninger fra Moria og andre flyktningleirer på de greske øyene. I en situasjon hvor det kommer få asylsøkere, har vi muligheten til å ta imot flere kvoteflyktninger gjennom FN-systemet. Dette kan gå hånd i hånd med å øke støtten til land som ligger nær krigsherjede land, og som tar imot de aller fleste flyktninger i verden.

Vi kan reversere stadige innstramninger, som gjør livet vanskelig og uforutsigbart for flyktninger som har fått opphold i Norge. Før jul vedtok regjeringen med et pennestrøk i budsjettdebatten at alle som får asyl eller opphold på humanitært grunnlag må vente 5 år i stedet for 3 år på å kunne få permanent oppholdstillatelse. I hele denne perioden skal oppholdstillatelsen deres kunne trekkes tilbake, dersom situasjonen i hjemlandet endrer seg. Dette bidrar ikke til god integrering, og forlenger en usikker tilværelse for mennesker som allerede har overlevd forfølgelse og traumer, både fra hjemlandet, men også fra flukten. Hvorfor skal dette være nødvendig? At Danmark vil trekke tilbake oppholdstillatelsen til syriske flyktninger, fordi de mener det er trygt å returnere til Damaskus, kan være en pekepinn på hva vi kan vente oss i Norge også. Siste nytt fra Danmark er at sosialdemokratene har vedtatt å kunne flytte asylprosessen og mottak av flyktninger til afrikanske land, som Rwanda, Etiopia eller Egypt. Det er vel kjent at flere partier, inkludert Arbeiderpartiet, stadig ser til Danmark for innstramningstiltak.

Utvidelsen av ventetiden fra 3 til 5 år var en del av budsjettforliket med Frp, og ble sett på av Frp som en seier. Det oppsiktsvekkende er at i tillegg gikk Arbeiderpartiet og Senterpartiet sammen med Frp og dannet flertall for å be regjeringen innføre nye, omfattende innstramninger:

  • å innføre skille mellom de som får asyl og de som får subsidiær beskyttelse, slik at store grupper flyktninger får dårligere vilkår gjennom mere midlertidighet og begrenset rett til familiegjenforening
  • å sørge for å henvise flere asylsøkere til såkalte trygge tredjeland, som Russland og Tyrkia. FNs høykommissær for flyktninger mener ikke at dette er trygge tredjeland.
  • å stille strengere krav til klarlegging av identitet for å få permanent oppholdstillatelse.
  • å gjøre det enda vanskeligere å få familiegjenforening

Alle disse innstramningene beveger seg helt i ytterkant, om ikke over grensa, for brudd på flyktningkonvensjonen og retten til familieliv etter den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. NOAS karakteriserte dette flertallet som en ny asylallianse, som plasserer seg godt til høyre for regjeringen.

Gjennom langvarig engasjement i flyktningers enkeltsaker ser jeg hvordan innstramningene rammer enkeltmennesker hardt. For alle som ønsker en human flyktningpolitikk, vil det være en svært utfordrende situasjon om «treerbanden» Frp, Ap og Sp skal sette alle premisser etter høstens valg.

For flyktningpolitikken vil det ha avgjørende betydning at SV og Rødt får mest mulig innflytelse. Rødt over sperregrensa kan bli svært viktig som motstemme mot dagens flyktningpolitikk.