Panikken dominerer i dag de borgerlige korridorene, og de som frykter et rødgrønt flertall mest ved høstenes valg er i vilt firsprang på skjeve stier ingen har trådt sin fot på i tidligere tider. Finansfyrstene som denne gang er kjøpmann Hagen og eieren fra gamle restaurant Bagatelle hvor kokk Hellstrøm hadde jobb en tid tilbake.

De to går«all inn» i KrF. De forer partikassa til mikropartiet med millioner for å støtte opp om Ernas umulige drøm om et såkalt borgerlig flertall i stortingsvalget. Håpet denne gang er å klore til seg nok stemmer til at KrF kommer seg over sperregrensa og slik kan bidra til et blått flertall ved valget.

Dette er ikke bibelpenger. Ingen grunn til å tro at verken Hagen eller Sveaas har konvertert fra mammon til kristendommen. De er neppe mer religiøse enn den jevne nordmann. I stedet har de nok regnet på det og funnet at både formuesskatten og annet de kan beregne seg vil komme bedre ut med Erna Solberg enn med Jonas og Trygve ved roret.

Herman Kristoffersen, spaltist Foto: Knut Jenssen

Da er det bedre å slenge noen penger til Ernas støtteparti enn å svi fiskalt i statsbudsjettene i fire påfølgende år. Ekkelt blir det og unødvendig. Noen millioner nå kan forhindre det på dette nivået.

Dette bekrefter det noen har sett allerede. Det er en bitte liten forskjell på Ernas og Jonas sine regnestykker. Selv om den er nokså marginal, kan vi nå ha fått en grunn til å vurdere stemmegivinga vår ved høstens valg. Og de som ga oss påfyllet i form av dette merkelige regnestykket var denne finanseliten hvor man har et regneark for det meste.

For det er ikke småpenger de to herrene rår over. Dagligvarekjempen Orkla og gode sørlandpenger disponert av Sveaas snakker et veldig tydelig språk. Det svir adskillig mer for finanskapitalen og betale raust til fellesskapet i fire år enn å gardere seg mot det på forhånd. Vel, en kan godt tape disse pengene, fordi en ikke hadde nok informasjon til å lage dette merkelige regnestykket, men et KrF under sperregrensen er det heller ikke mye borgerlig hjelp i.

Fra før vet en at lille Venstre får taktiske stemmer fra Oslo i valg. Det ser stygt ut helt til storbytallene kommer inn. Men plutselig spretter de over denne ekle grensen og plasserer seg bak Ernas posisjon med sine borgerlige kandidater.

Hva er sannsynligheten for at de to herrene har regnet rett? At alt står nå og faller på KrF? I dag ville en nok ha gjort andre vurderinger. Men nå har man surret det til i politikken med landsmøtevedtakene til SV og Rødt slik at KrF i det minste kan stille seg undrende til hva dette betyr.

Nemndene skal bort og kvinnen skal få rett uansett fram til 22 uker. Fostre kan leve fra uke 23 har vi også fått med oss. Fagfolk skal man ikke nødvendigvis lytte til. Vi skjønner at det skal mye til at man ville komme til et annet resultat enn kvinnens valg, men likevel er det grunn til å regne med at alle velgerne ikke skjønner dette helt fram til urnene på valgdagen.

For her ligger det en lur Kjell Ingolf Ropstad og lurer i sivet. En uklarhet som i et gunstig øyeblikk kan gjøres mye større slik at velgerne blir i tvil et lite øyeblikk. Nok til at de kanskje velger en annen stemmeseddel enn de ellers ville ha gjort uten denne saken.

Nå ble det dessverre ikke slik heller, siden både Arbeiderpartiet og Senterpartiet var av en annen oppfatning enn SV og Rødt. Arbeiderpartiet gikk inn for 18 uker og stoppet der. Ikke minst for å blokkere herr Ropstad fra å gå til full krig om saken.

Av en eller annen grunn er det blitt abortsaken KrF aldri glemmer. De tapte den når kvinner omsider fikk selvbestemt abort, men den har likevel alltid ligget der og murret under alt annet. Den blomstret opp da de gikk inn i regjering og en dyktig Erna Solberg trengte bare å nevne abortsaken før de ramlet ned på borgerlig side i håp om å kunne innkassere en liten seier.

Er det dette som er motivasjonen til de to finansmennene, er det likevel tynne saker. For det første er det lite sannsynlig at KrF blir i stand til å berge den borgerlige regjeringen. Regjeringsslitasjen er nok for stor til at det kan skje. Selv om både Venstre, KrF og Fremskrittspartiet skulle nå en slags toppform ved valget, skal det holde hardt. Høyre skal også unngå å tape for mye til sine samarbeidspartnere.

Regnestykkene går ikke opp her slik meningsmålingene i dag antyder. Men hvem vet? Havre er havre og hest er hest. Selv i Senterpartiet. Ikke sikkert at det holder, men hvem vet? Verd å prøve seg kan det likevel være. Skatt på kjempeformuer svir tross alt mer enn et raust bidrag til valgkampen i et lite parti.