Lørdagskåseriet:

Heldigvis uten Norge

Det er egentlig like greit at Norge ikke er med i EM, så slipper man å irritere seg, skriver spaltist Ronny Bratten.

HISTORISK EM-ØYEBLIKK: Finalen i 1976 var første gang et mesterskap ble avgjort med straffesparkkonkurranse. Outsiderne Tsjekkoslovakia dro det lengste strået, og eksekutør Panenka fintet ut keeper ved å lobbe ballen midt i mål. Denne straffevarianten kalles «en panenka» den dag i dag.   Foto: Scanpix

meninger

Endelig er det tid for fotball-EM. Riktignok skal arrangementet foregå uten norsk deltakelse, selv om antall deltakende nasjoner nå er 24. Med dette utvidelsestempoet kommer antakelig Norge og Nagorno-Karabakh være de eneste som ikke klarer å kvalifisere seg til neste EM.

Vi fotballnostalgikere, som alltid husker gresset grønnere og ballen rundere, minnes med glede Europamesterskapene med 8 lag, som gjorde kvalifiseringen beinhard. For eksempel var ikke Nederland og England med i 1984, mens Spania ikke fikk delta i 1992. Med så få lag ble kvalitetsforskjellene ofte forsvinnende små, noe som vi fikk se da Danmark vant i 1992, uten å være kvalifisert.

Jugoslavia – med stjerner som Jugovic (senere Lazio, Juventus og Inter), Savicevic (tre serie-A titler og en Champions League med AC Milan), Mijatovic (scoret seiersmålet for Real Madrid i Champions League-finalen 1998), Stojkovic (Champions League-vinner med Olympique Marseille) og Mihajlovic (vant serievinnercupen med Røde Stjerne, serie A med Lazio og har flest frisparkmål i italiensk toppserie noensinne) – ble diskvalifisert på grunn av borgerkrig, og de danske drænge overrumplet med å vinne hele greia da de tredde inn som erstatter i siste liten.

Ronny Bratten, spaltist 

I samme gamle, om ikke nødvendigvis gode dager, ble mesterskapene avholdt i et land av gangen. I 1992 var Sverige arrangør, noe vi på denne siden av grensen har måttet se langt etter. Nå arrangerte Sverige også VM på femtitallet, men likevel. Årets EM, derimot, er delt mellom 11 land, noe som – i kombinasjon med koronaproblematikken – gjør at turneringsstemningen kan la vente på seg.

Semifinalene og finalen skal spilles på Wembley, hvor vi vil få høre det stadig mer eurofiendtlige fotballpublikummet i hovedstaden bue når spillerne «takes the knee» mot rasisme. Forhåpentligvis tilhører i det minste de store masseslagsmålene en forgangen tid, for eksempel nevekampene mellom tyske og nederlandske fans i 1988, eller engelske hooligans på stupfylla i Belgia i 2000.

Fordums fotball nytes best i minnenes verden, da det ikke alltid er tidligere tiders prestasjoner ser like imponerende ut med dagens briller. Ser man forbi hockeysveiser, linjeoffsider (spør bestefaren din om det konseptet), playmakere med til tider beskjeden aksjonsradius, knusktørre eller plaskvåte gressbaner og keepere uten hansker, finnes det likevel gull i arkivene.

EM i 1976, for eksempel, som riktignok ble avholdt før jeg personlig så dagens lys, vil for alltid bli husket for finalen, hvor outsiderne Tsjekkoslovakia (igjen: spør den eldre garde om land som har blitt delt, forent og delt igjen) slo superfavorittene Vest-Tyskland (se forrige parentes) på straffesparkkonkurranse. Det var første gang et mesterskap ble avgjort på denne måten, og den avgjørende straffen var første gang – i alle fall for et større publikum – at skytteren finta ut keeper og lobbet ballen midt i mål. Eksekutøren het Antonín Panenka, og denne straffevarianten kalles en panenka den dag i dag.

1988-mesterskapet ble en orgie i superscoringer, som irske Ronnie Whelans saksespark mot Sovjetunionen, spanske Gordillos frispark med bananskru mot Danmark og Marco van Bastens elleville volley fra skrå vinkel i finalen.

Sommeren 1996 var det EM i England, tretti år etter landets eneste internasjonale triumf. Hjemmebane avstedkom intet EM-gull, men i det minste en ikonisk scoring da den fortapte sønn Paul «Gazza» Gascoigne fant frem til gamle kunster. Han ydmyket skottene ved å vippe ballen over hodet på deres fryktinngytende kaptein Colin Hendry, før han banket ballen i mål foran et henrykt hjemmepublikum.

I 2004 vant outsideren Hellas, basert på ekstrem defensiv orientering og maksimal uttelling på dødball. Spillestilen var så defensiv at treneren Otto Rehagel får José Mourinho til å fremstå som en offensiv gladgutt i sammenligning.

I forrige EM gjorde Island det såpass bra at Norges Fotballforbund straks investerte noen millioner på å ansette treneren deres. Dessverre hadde hans fokus på flat firer og lange innkast større gjennomslagskraft hos realistiske islendinger enn hos «sølvskje-i-munnen»-nordmenn, som alltid synes å tro at vi er finspillere, noe vi har omtrent samme talent for som til limbodans.

Internasjonale mesterskap er vanligvis morsomst de første par ukene. Såkalte elskere av god fotball vil trekke frem de siste rundene når alt skal avgjøres, feterte stjerner krangler om å pisse høyest på cornerflagget og straffespark er forskjellen på gull og null.

Jo da, alt det der er gøy, men som sofasliter er det begynnelsen med kamper mellom gamle kjenninger og ubeskrevne blad som gir best underholdning. Kan makedonerne trylle frem en uavgjort? Har Finland noe å by på? Å oppdage en artig sveitsisk spiss, en svensk back uten kontaktlinser eller en keeper med konsentrasjonsevne som en uoppdragen engelsk setter er øyeblikkene som gir godfølelsen foran skjermen.

At Norge ikke er med er egentlig helt greit, så slipper man irritere seg. Det er som kjent håpet som knekker deg til slutt.

Godt EM!