Fra sidelinja:

Hva skjedde med hagene?

Om jeg ikke klarer å utvikle eiendommen, så skal jeg i alle fall klare å vedlikeholde det som mine forgjengere skapte. Det er det minste jeg må kunne forlange av meg selv, skriver spaltist Stein-Gunnar Bondevik.

HAGE: Hvorfor klarer vi ikke lenger å ta vare på hagene våre, spør spaltist Stein-Gunnar Bondevik.   Foto: Anette Karlsen / NTB

meninger

Da jeg kjøpte meg hus i Tromsø, fulgte det med en liten installasjon i hagen, i form av et lite fuglebasseng i betong. Midt oppi sitter det en frosk og spruter vann på en naken kvinne. Det er et forunderlig skue, og et arrangement jeg gjerne skulle vært foruten. Til mitt forsvar er det å si at jeg kjøpte huset vinterstid, det var ikke før i mai at barmen i hagen kom for en dag.

Man kan ha all verdens moro med dette bassenget, men en ting skal tidligere eiere ha: De hadde i alle fall en tanke med hagen. Jeg overtok opptil flere meter med blomsterbed, en velholdt plen og busker av både det ene og andre slaget. Huset var så godt som nymalt, oppkjørselen asfaltert, og det fantes både steinheller og kantsteiner pent anlagt på tomta.

Stein-Gunnar Bondevik, spaltist  Foto: Ronald Johansen

Jeg vet ikke hva slags unnskyldning jeg skal bruke når jeg må erkjenne at det står mindre bra til med hagen nå. Jeg klipper plenen, og holder det ryddig rundt dørene, det skulle bare mangle, jeg kan virkelig ikke utstå utrangerte vaskemaskiner og punkterte bildekk i hagen. Men det vakre blomsterbedet lider under mitt regime, og jeg er redd det kommer til å bli erstattet av noe veldig vedlikeholdsfritt.

Så kan man spørre seg: Hvorfor det, egentlig? Jeg vokste jo opp i en tid der absolutt alle hagene var i godt stell, i alle fall hjemme på Finnsnes. Fattigmann og rikmann, det var ingen forskjell; gjerdene var malt, plenen klipt, blomsterbedene velstelt, det så veldig skikkelig ut, overalt. Hjemme hadde vi både solbær- og ripsbusker, og mange hadde også et lite jordbærland.

Så hvorfor har ikke min generasjon klart å videreføre det vi vokste opp med? Jeg sier det fordi jeg legger merke til at det ikke bare er hos meg at det ser verre ut i dag. Det er en trend, jevnt over. Noen klarer seg fordi de har kjøpt robotklipper, da ser i alle fall plenen velstelt ut. Men det blir lengre og lengre mellom det jeg vil kalle en hage.

Det er mulig det er veldig småborgerlig å etterspørre hagene. Det gir jeg blaffen i. Jeg var nylig på besøk på Lovund på Helgeland. Det er et bemerkelsesverdig velstelt lite samfunn. Alle hus er malt og i godt hold, og det er pent og ryddig rundt dørene overalt. Jeg merket at det gjorde noe med meg å rusle rundt i slike nabolag, man blir glad innvendig av at ting blir tatt vare på og holdt i orden. Og det er pent å se på.

Kanskje det er de hersens pengene igjen, denne besværlige rikdommen, som har bidratt til den negative utviklingen. Folk kjøper bær, ferdigsylta, de trenger ikke å høste dem fra hagen. Vi er stort sett ikke hjemme på sommeren heller, vi er på lange utenlandsreiser og for øvrig på hytta eller på kajakktur eller langt hunden i vold inn i cyberspace – hvem har tid til å luke ugress i blomsterbedet?

Ikke har vi kompetanse lenger heller. Jeg kommer ikke på en eneste gang at jeg har sittet med jevnaldrende og snakket om hvilke buskvekster som trives best i sur jord eller hva det heter, eller når petuniaen blomstrer. Jeg er helt fullstendig blank på alt som heter botanikk, kan knapt et eneste plantenavn og blir forlegen hvis folk spør meg om jeg har prestekrage i hagen, for jeg er faktisk ikke helt sikker på hvordan den ser ut.

Men det verste av alt er den snikende følelsen av forfall som melder seg. Å la hagen gro igjen er liksom litt på linje med å ikke re opp senga, ikke klare å ta oppvasken, ikke gjøre rein doskåla. Er det virkelig så dårlig stilt blant så mange av oss at vi ikke makter å håndtere ugresset i grøftekanten på utsida av tomta, slå plenen og holde ting høvelig i hevd? I så fall er det alarm.

Jeg tenker at dette ikke kan fortsette. Det er rett og slett litt for dumt å ikke forstå seg mer på naturen man har rundt seg. Og det er i høyeste grad ut – megatrenden nå skal liksom være mer selvkost, mer naturmat, mer gjenbruk og ivaretakelse av de ressursene man har, og mindre sløsing og mindre ekstravaganse.

Derfor bærer det nå til butikken for å kjøpe hansker. Jeg skal luke i bedene. Om jeg ikke klarer å utvikle eiendommen, så skal jeg i alle fall klare å vedlikeholde det som mine forgjengere skapte. Det er det minste jeg må kunne forlange av meg selv.

Kanskje jeg til og med skulle koblet slangen i frosken igjen?