Hvorfor ikke bare si det som det er, at myndighetene våre ikke har råd til å praktisere psykisk helsevern? For det er akkurat det denne miseren rundt flyttingen av psykisk helse- og rusklinikken fra Åsgård til Breivika mer enn alt viser.

Det er i dag nøyaktig én måned siden UNN-styreleder Roald Linaker sprudlende kunne utbryte «Vi har gjort et vedtak av historisk karakter!», etter det ble klart at åtte mot fire stemmer gikk for å flytte enheten fra Åsgård til Breivika. Og historisk var det, uten at det nødvendigvis er ment som en kompliment av den dypt smigrende sorten. Men historisk var det åkkesom.

De fire påfølgende ukers debatt i pressen har også vært av den historiske sorten. Når en sak berører svært mange folk, arbeidsplasser, tjenestetilbud, infrastruktur og livsskjebner blir det bestandig – nær sagt naturlig – en stor, offentlig debatt der hver side av saken engasjerer seg tungt både rundt kafébordene, i sosiale og i redigerte medier. Meninger brytes, argumenter flyr veggimellom og begge sider forsøker å påvirke opinionen til å dele sine respektive syn på saken.

Når det kommer til det historiske UNN-styrevedtaket, har det avstedkommet en massiv debatt, ikke minst i spaltene i byens to aviser. «Modig valg av UNN-direktøren», smalt det fra Ruben Sletteng, avdelingsleder for Rusavdelingen, i et avisinnlegg der han roset direktøren for sitt mot. Bortsett fra dette har det, med forbehold om at jeg har oversett noe, vært et ensidig engasjement i spaltene, der valget har blitt kritisert og karakterisert som alt annet enn modig, deriblant i et felles innlegg fra seks av Slettengs kolleger.

Overleger, psykologer, psykiatere, avdelingsledere, sykepleiere, pårørende, tidligere pasienter, lokalpolitikere (fra Rødt til Høyre), stortingspolitikere og så videre har gått hardt ut mot UNN-styrets vedtak. Organisasjonene Mental Helse Troms, LPP Troms og Finnmark, RIO og Marborg har gått ut mot vedtaket. Fylkesleder i Mental Helse Troms, Ole-Marius Minde Johnsen, advarer sterkt. Det er også samlet inn nær 3.000 underskrifter.

Argumentene er primært fundert ut fra faglige og medisinske vurderinger, kombinert med innspill som har utgangspunkt i brukererfaring. Lista er fascinerende lang av folk som av ulike årsaker vil berøres av denne famøse flyttinga.

Selv Tromsø kommunestyre har sendt en felles uttalelse til helseminister Bent Høie, hvor han blir bedt om å sørge for at det foretas en åpen høringsrunde som involverer innspill fra flere av de partene som direkte påvirkes av en slik beslutning.

Fra brukere og ansatte, men også alle de berørte kommunene i regionen. Pasientene ved Psykisk helse- og rusklinikk kommer som kjent ikke bare fra Tromsø, men fra kommuner i hele regionen, og etter endt behandling skal de også tilbakeføres til sine respektive hjemkommuner.

Det som skjer ved denne klinikken angår livene til svært mange, og dette har heldigvis blitt tydelig den siste måneden. For dette er ikke bare snakk om en helsefaglig diskusjon om infrastruktur og lokalisering. Dette handler om helsa til de av oss som har særlig behov for psykisk helsehjelp. Det er jo dette noen av oss prøver å gnåle jevnt og trutt om. At i løpet av ett år vil 10 til 30 prosent av den voksne befolkningen i landet ha psykiske symptomer som fyller kriteriene for minst én psykisk lidelse.

Norske og internasjonale studier viser at 30 til 50 prosent av den voksne befolkningen vil få en psykisk lidelse i løpet av livet (Folkehelseinstituttet 2014). Rundt en fjerdedel av den voksne befolkningen vår vil få en angstlidelse i løpet av livet. Rundt 15 prosent i løpet av neste kalenderår. La oss slenge de dystre selvmordstallene i potten, som heller ikke later til å gå ned, og som dras fram i offentligheten den 10. september hvert år, på det som er dagens for selvmordsforebygging, samt i fest- og nyttårstaler, når maktmennesker på toppen prøver å gi inntrykk av at det handler om «mennesker, ikke milliarder».

Innspillene fra fagpersoner, pasienter og pårørende er krystallklare: Selve tomta er viktig. Det er viktig for behandlingen av dem som trenger hjelp at denne flyttingen ikke skjer. Så kan man selvsagt velge å si at man ikke bryr seg om hva alle disse mener om saken. Et annet alternativ er å la igjengrodde fordommer til styremedlemmer bli avgjørende for denne saken.

UNN-styremedlem Grete Kristoffersen (som også er NAV-direktør for Troms og Finnmark) sier i et intervju med Nordlys, etter det historiske vedtaket, hva som først og fremst var viktig for henne, da hun stemte ja til flytting. «Vi har kommet langt på vei med å bygge ned stigmatisering av psykiske lidelser i landsdelen vår. Men jeg vet at det er en stor terskel for å gå over dørterskelen til Åsgård i dag. Dessverre er det sånn […] Samlokalisering i Breivika vil være det absolutt beste for alle brukere og tjenestene. Ikke minst for alle ansatte ved UNN».

Så kan man la det være opp til den enkelte å avgjøre hvem som sliter med hvilke fordommer og hvem som stigmatiserer hvem. At de ansatte ved UNN – som unisont har teppebombet debattsidene i avisene med sinne og frustrasjon over dette flyttevedtaket – attpåtil blir skjøvet inn i denne bisarre begrunnelsen, håper jeg beror på uvitenhet og fordommer, snarere enn utslag av frekkhetens nådegave.

Elefanten i rommet i denne bedrøvelige saken er selvsagt penger. Begge alternativene koster like mye, men når UNN skal betale sin egenandel til staten, ønsker de å bruke penger fra salg av Åsgård-tomta til dette. Tragikomisk nok er ikke budsjettering for ekstra oppsett av en ny sikkerhetspost engang tatt med i Breivika-regnskapet.

Om dette alene kunne man sagt mye, men det blir fort litt teknisk. Sakens kjerne er uansett helt syk. Man skal altså kvitte seg med, og selge, noe en massiv majoritet av de berørte mener at fungerer, for å finansiere noe de samme advarer mot.

Hvis de ansvarlige på toppen her virkelig er modige, sånn på ordentlig, kan de i det minste si det rett ut: Det er ikke pasientene, de ansatte, de pårørende eller de berørte her som er viktigst. Det viktigste er pengene og salg av Tromsøyas indrefilet. Det er i så fall new public management på sitt aller grelleste, der mennesker blir behandlet som tall og maskiner, som om de var deler i en japansk bilfabrikk.

Som en ansatt ved ei avdeling på Åsgård skrev i et hjertesukk på Facebook: «Når man ikke har flere sengeplasser å kutte, når arbeidstrening i gartneri, systue og verksted er borte, når båttur, kino og fotballkamp er strøket, når egendrevet kafé er nedlagt, da tenker man at nå, nå kan det vel ikke være mer man kan ta fra innlagte psykiatriske pasienter. Men jeg glemte visst én ting. Luft. Lufta man kan selvfølgelig ta. Man kan ta utsikt, utemiljø og frisk luft fra dem».

30. juni skal saken endelig behandles i Helse Nord-styret. Å snu i denne saken, og i det minste legge den ut i ei åpen høring, ville virkelig vært modig og fornuftig. For det er ingen skam å snu. Det gjør bare litt vondt i stoltheten, og slikt leges kjapt.