Strandkanten bydel er «en stygg andunge» sier John D. Breivoll, en av de tidlige initiativtakerne, ifølge en sak i Nordlys den 5. juni. Han er skuffet over resultatet nå over 20 år senere. Og det har han all grunn til. Til tross for mange gode kvaliteter, er mye blitt dårlig på Strandkanten.
Innvendingen fra Breivoll er at Strandkanten ikke ble som planlagt. Det skulle være høy arkitektonisk standard og et yrende byliv med parker, byrom og kafeer. Strandkanten har i dag ingen fungerende parker, ingen tilbud av noen art og ingen brukbare byrom. Hvorfor ble det slik?
Jeg tror problemet, tvert imot, er at Strandkanten ble som planlagt. Jeg tror nemlig planene for Strandkanten undergravde sin egen målsetting om byliv.
En bydel uten et tydelig hovedtorg med funksjoner som skaper aktivitet, kan ikke bli «urban». Hvis man ser på tegningene fra 1999 som ble publisert i Nordlys, er det umulig å se hvor bydelssenteret skulle være.
Det var aldri snakk om matbutikk. En tur gjennom området i dag gir heller ingen hint om hvor bydelssenteret burde vært. Næringslokaler skulle være her og der, uten et tydelig og forpliktende konsept. En av tegningene viser en ballplass vegg i vegg med en kafé. Ville ikke vinduet bli knust av basketballer?
Banen blokkerer også gangveien, så fotgjengere ville måtte krysse banen. I likhet med alle konseptskisser, skulle ikke disse tas bokstavelig, men hvordan skulle det bli? Uten en felles forståelse om hvordan bydelen skulle fungere og med mange forskjellige utbyggere, ble resultatet at næringslokalene for det meste ble sløyfet.
Rett utenfor bydelens bygrenser, på alle kanter, som oftest i gamle ombygde lagerbygg og verksteder, finner man butikker. Mens butikklokalene som faktisk ble bygd på Strandkanten mangler leietakere, mest grunn av sin uhensiktsmessige plassering langt fra Strandveien og dermed langt fra kunder.
Butikker og kafeer på Strandkanten burde vært rettet ut mot Strandveien, der kundene er. Aller helst i forbindelse med kollektivknutepunkt, treningssenter og arbeidsplasser. Dette ettertraktede bylivet er vanskelig å få til, og oppstår bare der det finnes en viss trafikk, og trafikk er, logisk nok, der funksjoner og knutepunkter er. Alle butikklokaler langs Strandveien er i bruk, men ingen planlegger å bygge nye eller etablere et hyggelig bydelssenter.
Et annet problem er mangelen på bymessighet, tettheten til tross. Skillet mellom private bakgårder og offentlige plasser er utydelig. Jo høyere tetthet, dess viktigere at det lille arealet som finnes er enten privat eller offentlig. Derfor kan man ikke sette seg ned noen steder uten å føle at man invaderer nabolaget, og slik var det planlagt å bli. Samtidig, bor man der, opplever man kanskje områdene rundt husene som mindre privat enn hvis de var innenfor en lukket bakgård.
Det finnes altså ingen næring eller gode byrom. Men heller ingen fungerende parker. Strandkantens åpne plasser er allmenninger som mest ligner på de gamle branngatene i sentrum. Det såkalte «Innhavet» som skulle bli bydelens fineste sted, ser i dag ut som et bombekrater omgitt av en evig byggeplass.
At Innhavet aldri ble realisert er ikke arkitektene sin skyld. Og i alle fall ikke at noen, på pur faenskap, har satt opp en livsfarlig felle for rullestolbrukere og syklister. Det finnes en rullestolrampe som fører ned til bombekrateret, men denne tar slutt i friluft før man deiser ned i fjæresteiner. Stakkars den som ruller ned i god hastighet her. Denne fellen har stått her lenger enn man antok at Strandkanten skulle bruke på å ferdigstilles.
Det finnes en slags sti fra Strandveien og ned til Innhavet, men det er satt opp et autovern som man må krype over, hvis man vil ned skråningen. Mer menneskefiendtlig kan det ikke gjøres. Selv har jeg skadet meg på dette autovernet. Selve plassen rundt Innhavet ble aldri park, men har en barnehage som befinner seg bak et hønsenettinggjerde, alt etter planen.
Utsikten mot sør er blokkert av Skir, den store nye blokka. At Skir er en sammenhengende bygning, forsterker effekten av å være en trykkende vegg. Hvis blokka var delt i to eller tre blokker med åpninger mellom, ville det åpnet opp. Men selve høyden, tolv etasjer, var med i den opprinnelige planen om tre topografiske punkter på tolv etasjer. Selv dersom Innhavet endelig realiseres som park, vil det være mer attraktivt å oppholde seg sør for Skir-blokka, der utsikten til Malangsfjellene er uforstyrret.
Bjerkakerstrandas park, rett sør for Strandkanten, er godt brukt. Man gjorde det enkelt, og anla en park med utsikt mot sør. Man føler seg ikke invaderende hvis man setter seg på benken her, selv med alle boligene rett bak. Bjerkakerstranda fikk til det Strandkanten ikke klarte.
Men kanskje vil området ta seg opp når Skir er på plass med en god kafé og bydelstorg som kan bli et møtested? Her finnes en siste sjanse til at Strandkanten får et tilbud og et byrom. Men det tok et kvart århundre.
Til 25-åringen som kjøpte seg inn i den første boligblokka her i 2000, kunne man love at 50-års dagen kan feires på Strandkantens nyåpnede kafé. Dersom det blir kafé. Det kan fort bli et regnskapskontor med gardiner trukket for eller at lokalene blir hybler i siste øyeblikk, som ofte skjer.
Viktigst er hvordan beboerne selv opplever området. Er de fornøyd med tettheten, utsikt og utearealene?