Det har gått en liten serie i Aftenposten i det siste, i Frode Thuens populære samlivsspalte. Saken dreier seg om det smale utvalget av menn som angivelig foreligger for velutdannede, holdne kvinner i byene. Det hele startet med at en av disse kvinnene skrev til Thuen og lurte på hva i all verden det er som feiler mennene.

Psykologen svarte at det kan hende hun var litt i overkant kravstor. Han reagerte nok på de overtydelige spesifikasjonene denne oslokvinnen presenterte: Mennene skulle kle seg godt, turutstyret skulle ikke være for gammelt, de skulle være digitalt kompetente, de skulle kunne lage sin egen spesiallagde lammekarré, og de skulle ikke være for «needy», som hun sa.

Men psykologens innvendinger mot kravene fikk ingen støtte hos neste brevskriver. Hun kunne bekrefte den triste situasjonen for fremragende bykvinner i femtiårene – det var på ingen måte å stille for store krav at menn skulle være noenlunde oppegående og kunne håndtere enkle ting som å betale for forsikringen på nett. Denne kvinnen mente at ledige menn på hennes alder enten var hjelpeløse, psykopater eller opptatt.

Gitt at distribusjonen av mennesketyper er noenlunde lik blant kjønnene, hvor er da de ledige, oppegående mennene? Sitter de hjemme og passer på det nye turutstyret? En mannlig skribent, som er den foreløpig siste i serien, kunne forklare det hele: De mennene disse kvinnene kikker etter, kikker ikke tilbake. Kjekke, velstående, smarte menn i femtiårene er ikke interessert i kvinner i femtiårene, sa han, de kan velge og vrake blant 35-åringer. Og gjør det.

Den satt midt i forsikringsboksen, tenker jeg.

Dermed blir det smalhans på de flotte, modne kvinnene. De må klare seg med venninnegjengen og en dildo, som den første innskriveren så elegant uttrykte seg. Det var visstnok helt uaktuelt å stille Tinder inn på en noe større geografi, menn fra bygda var slått i hop til én gruppe og forkastet som alternativ. Nordlendinger ble ikke nevnt noe sted i teksten. Det var muligens like greit, for begge parter.

Jeg skal på ingen måte utgi meg for å være samlivsrådgiver – min cv på området er broket. Men det må likevel være lov å gi sitt besyv på noe av det som framkommer i denne eiendommelige passiaren i spaltene. Jeg er først og fremst overrasket over hvor mange ganger det ble vist til «markedet», fra både psykolog og pasient. Jeg tror at kjærlighetsområdet – jeg trodde i alle fall at det var det det var snakk om – er ett av få områder der ren markedstenkning neppe fører frem. Og det sier jeg ikke bare fordi jeg er sosialdemokrat. Jeg tror ikke på en statlig løsning heller.

Det kan muligens være markedstilnærmingen som fører til de omfattende kravspesifikasjonene også. Det er jo vanlig å sette krav når man skal handle noe. Man må tross alt forstå at femtiåringer som har bommet med tidligere innkjøp ønsker å unngå en ny feilinvestering, klokka tikker og evnen til å gjøre markedstilpasninger blir mindre og mindre. Man vil helst ha plug and play, ikke noe mikkmakk som man må bruke tid på å lære seg.

Dernest må jeg si at det var rart å se på trykk hvor grundig annenrangs menn fra bygda, med lavere utdanning, har blitt i disse kvinnenes øyne. Heller ikke psykologen viste tegn til å ville moderere denne virkelighetsoppfatningen, han godtok fullt og helt premisset om at velutdannede kvinner fra byen ikke kunne akseptere noe annet enn velutdannede menn fra samme by.

Jeg står selv med én fot på bygda og én i byen, og tilhører både den praktiske og den akademiske verden. Til en viss grad har utdanningen og bylivet gjort noe med meg, men jeg mener jeg gjenkjenner grunnstammen i min identitet fra den gangen jeg hadde færre naboer og liten utdanning. Mine verdier, mitt samfunnssyn og min væremåte er mer forbundet med oppdragelsen og min personlighet enn mine år på lesesalen.

Det er lett å tenke at disse kvinnene med kravlistene sine har gravd sin egen grav; la dem sitte der med hvitvinen sin og se på solnedgangen. Men så ondskapsfulle trenger vi ikke å være. Det er bedre å råde dem til å kikke etter mennesket i mannen, løfte blikket utover eget kvartal og egen stand, og slutte å være så oppdragende og oppskriftsmessig. Kvinner har en lei tendens til å se på menn som et slags prosjekt.

En venninne i slutten av 70-årene som ble enke for noen år siden, sa det veldig tydelig da jeg spurte om hun så etter en ny mann: Nei, vet du, æ brukte femti år på å lære opp han første. Æ kjenne ikkje æ orke en til.

Da så.