I forkant av EM-kampen mellom Tyskland og Ungarn i München, hadde de lokale myndighetene i byen søkt det europeiske fotballforbundet UEFA om lov til å la stadionanlegget Allianz Arena lyse i regnbuens farger. Det var i anledning pride, og som et kult svar på at ungarske myndigheter nå nylig vedtok en rekke lover som i praksis forbyr det å være åpent homofil i landet, slik det også var (for menn) i Norge fram til 1972, for snart femti år siden.

Allianz Arena er teknisk anordnet slik at man lett kan endre fargene på den utvendige fasaden, men slikt ville altså ikke det europeiske fotballforbundet ha noe av. Dette er omtrent like overraskende som at det ikke blir noen boikott av Qatar-VM. Toppfotballens styre og stell, fra nasjonale, til europeiske til internasjonale fora, har aldri vært spesielt interessert i å være med å markere avstand mot avleggse holdninger i samfunnet. De ønsker ikke at fotballen skal politiseres, som det heter.

Det er ikke noe som er særegent for det europeiske fotballforbundet. Da det norske herrelandslaget så sent som i 2014 skulle spille landskamp mot Russland på Ullevaal, fikk norske supportere beskjed om at de som stilte med regnbueflagg på tribunen (som støtte for de homofile som forfølges i Russland) ville bli bortvist.

Den samme, snerpete gjengen er selv ivrige støttespillere for hule kampanjer som «handshake for peace», men noen flagg med regnbue på skulle altså representanter for Putins homofobe regime slippe å se. De ga seg heller ikke før den korrupsjonsdømte gubbeklubben i FIFA til slutt ga rødt lys.

Russland var også det forrige arrangørlandet for fotball-VM, et land som rett i forkant av arrangementet vedtok en lov lik den Ungarn nå har gjort, som diskriminerer homofile og forbyr det russiske myndigheter kaller «homopropaganda», som for eksempel homoparader.

Målrettede tilfeller av organisert vold mot homofile eksploderte i kjølvannet av lovens inntreden. Homohatet støttes sågar av et flertall i folket, som applauderer at homofile jages og bankes opp på åpen gate. Noen markering mot slikt ville likevel ikke FIFA ha på tribunene sine under arrangementet. De ønsker ikke at fotballen skal politiseres.

VM i 2022 skal, som kjent, avvikles i gjennomkorrupte Qatar, der homofili straffes med syv års fengsel, og der seksuelle handlinger utenfor ekteskap straffes med pisking og avliving, som om det var syke og gjenstridige dyr det dreide seg om. Et flertall i Norges fotballforbunds forbundsting vedtok søndag at en boikott av VM i Qatar ikke er veien å gå. De ønsker heller å reise ned dit og snakke de homofobe og religiøst forkvaklede sullikene til fornuft. Håper de ber dem slutte å steine damer også, sånn når de først er der nede.

Så får vi be til høyere makter om at ingen delegater som reiser ned dit for å snakke dem til fornuft ikke selv har vært åpen om sin homofile legning, for da kan de risikere aldri å komme seg hjem igjen, men heller ende opp i et fengsel, uten armer eller bein eller, hvis de er skikkelig uheldige, uten hode. Det gjelder nemlig å være forsiktig når man skal politisere noe man egentlig ikke vil at skal politiseres.

Da den forhenværende FIFA-presidenten Sepp Blatter, for øvrig dømt til utestengelse av all fotball i åtte år på grunn av korrupsjon, ble konfrontert med at homofile i Qatar blir forfulgt, fengslet, torturert og drept, og hvordan han da tenkte at VM skulle bli for tilreisende med homofil legning, sa at det måtte da gå an å la være å være homo akkurat under VM. Litt godvilje må man da kunne vise i et fremmed land, liksom. When in Rome osv. Han ønsket heller ikke at fotballen skulle politiseres.

Omkvedet om at fotballen ikke skal politiseres er dessuten et tåpelig utgangspunkt. Å nekte noen å henge opp svært uskyldige flagg, eller vise bannere, eller belyse ei bygning, der det eneste politiserte budskapet er betimelige ønsker om helt ekstremt grunnleggende menneskerettigheter for alle – altså å elske og bli elsket av den du vil – er også ei politisering. Og den velger da feil side, i favør for dem som diskriminerer.

UEFA skal for øvrig «se nærmere på flere potensielt diskriminerende episoder» som skal ha funnet sted under kampene til Ungarn i det pågående EM-et. Det skal være gjentatte observasjoner av apelyder og andre rasistiske tilrop og til og med homofobiske bannere under kampene i Budapest, Ungarns egen hovedstad. Kanskje de får tilsnakk fra UEFA og noen tusen euro i bot. Tipper de skjelver i buksene.

Samtidig som dette håpløse røret finner sted over hele Europa, stod NFL-spilleren Carl Nassib frem mandag som homofil, som den aller første i NFL (den amerikanske fotballigaen, altså for amerikansk fotball), en avgjørelse han hadde brukt hele 15 år på å mote seg opp til. For en tøffing. Og for et bedrøvelig faktum at slikt må kreve ekstremt mot fra enkeltspillere, i 2021.

Det totale fraværet av homofile, mannlige spillere i europeisk fotball sier nok også sitt. I England snakker man fortsatt om Justin Fashanu, den første kjente spilleren som sto frem som homofil. Han var et gigantisk talent og ble i 1981 kjøpt av det daværende storlaget Nottingham Forest, og managerlegenden Brian Clough, men manageren likte ikke denne åpenheten, og Fashanu ble frosset ut og solgt. Fashanu tok senere livet sitt, etter anklager om voldtekt.

Siden har det ikke vært noen. Ikke i norsk toppdivisjon heller. Det kan selvsagt skyldes at absolutt ingen av spillerne de rundt siste hundre årene har vært homofile, men det er også mulig å tvile på det. Fotballdommer Tom Harald Hagen stod imidlertid frem i fjor, i en alder av 42, og ære være ham for det.

Så det er langt igjen. Heldigvis er snittalderen på toppene i fotballens styrerom langt over pensjonsalder, så holdningene vil nok uansett dø ut av seg selv på sikt. Det er bare en utrolig langsom og unødvendig ineffektiv metode.