Det var et svært tidsriktig tema redaktør Steinulf Henriksen i Folkebladet tok opp i sin leder 14. juni, nemlig : «Viktig å vite hvilke varer vi kjøper».
Som eksempel nevner redaktøren barnearbeid i klesindustrien, men også miljø- og klimakrav er med i vurderingen til den etisk bevisste forbruker.
Å kjøpe produkter som ikke holder mål skaper utelukkende fordyrende avfall og miljøproblemer. Produsenter som fyller markedet med varer som har for kort levetid må myndigheter og forbrukerorganisasjoner regulere. Slik selgere av sluttprodukter må stille krav til sine underleverandører – i inn- og utland.
Etter mitt skjønn er etikk- og miljømerking kun i sin spede begynnelse globalt. Forbrukerne må kunne følge varestrømmen til alle produkter som er i omsetning – på et lettfattelig vis.
Hvor store er klimautslippene? Hvor stort er det økologiske avtrykket? Kan produktet repareres? Kan det resirkuleres, kanskje brytes naturlig ned og derved inngå i naturens kretsløp? Hva er vann- og energiforbruk? Er forholdene for arbeidskraften akseptable? Er skattleggingen av fabrikantene akseptable?
Transparens må etterstrebes.
En merkeordning, et klassifiseringssystem, som omfatter alt dette på en tilgjengelig måte er det som gir informert forbrukermakt, og en forutsetning for å styre produksjonen inn i det grønne skiftet.
Som det nå haster med.