Økonomisk vekst blir diskutert blant yngre og eldre, også i miljøorganisasjonene i Tromsø. Det har lenge vært kjent at forbruket av naturressursene går ut over det naturen og klimaet tåler. Når oljealderen nå går for full fart mot slutten, handler valgkampen mye om at grønn vekst og grønne energikilder skal fortsette den enorme økonomiske veksten oljen førte med seg. Samtidig kommer det opp at også «grønn» økonomisk vekst må betales av naturen. Storstilt utbygging av havvind kan for eksempel få alvorlige konsekvenser for miljøet i havet og for fiskeriene. Miljøorganisasjonen Spire i Tromsø skriver i Nordnorsk debatt 12. juni at spørsmålet «hva skal Norge leve av nå?» egentlig kan omformuleres til «hva vi skal vokse av?», fordi å leve blir fremstilt som å vokse.

Med begrepet «grønn overvekst», oppfordrer Spire til debatt om hvilken vekst som er nødvendig, og hvilken som er ødeleggende – som er overvekst. Besteforeldrenes klimaaksjon slutter seg til spørsmålet, og vil gjerne delta i debatten. I formålet vårt heter det at vi vil bruke vår generasjons erfaringer til kritisk ettertanke. Alvoret ved klimaproblemene krever gjennomgripende endringer i samfunn og levemåte. Besteforeldreaksjonen i Norge mener at en politikk som forutsetter materiell forbruksvekst i rike land, er uansvarlig.

Det blir sagt at Norge trenger fortsatt økonomisk vekst i tillegg til den enorme oljeformuen, for å holde oppe velferdsstaten og møte eldrebølgen. De av oss som er eldre, vet at velferdsstaten ble bygd før det ble funnet olje, før Norge ble så rikt. Velferden var båret av en felles vilje til fordeling av godene.

Olje- og gassinntektene har bidratt til at Norge importerer det meste vi bruker. Vi har vent oss til at klærne vi har på oss og elektronikken vi bruker blir produsert billig i Asia. I industri, jordbruk, bygg og omsorg blir arbeidere innleid fra andre land på mer eller mindre løse vilkår. Veksten har sin egen dynamikk. Penger, makt og infrastruktur blir trukket fra distriktene til Oslo-området og internasjonale markeder. Forskjellene i samfunnet fortsetter å øke. Vi har et statlig og privat ledersjikt med flere millioner i årlig inntekt, mens stadig flere mangler mat på bordet.

Sløsinga viser at vi har innstilt oss på økonomisk overvekst. Skal vi for eksempel slutte å kaste god mat, trengs oppmerksom innsats og kunnskap. De første initiativene til å redusere matsvinn i Norge kom i 2009, fra representanter for matindustrien og dagligvarehandelen, som samarbeidet med forskningsmiljøer. Grossistene og serveringsbransjen sluttet seg til. Norsk institutt for bærekraftsforskning fant at matbransjen reduserte matsvinnet med om lag 15 prosent fra 2015 til 2019. Det er allerede temmelig mye mat. Arbeidet fortsetter i matbransjen og husholdningene.

Vi lever ikke dårligere om vi verdsetter maten mer. Vi sparer penger, vi forbruker mindre mat, arealer og vann, og utslippet av klimagasser blir mindre. Arbeidet mot matsvinn bidrar også til omfordeling, når grossister og dagligvarehandel gir overskuddsmat til matsentralene og bymisjonene.

Vi mener at den delen av innbyggerne i Norge som har god økonomi – og det er flertallet – ikke trenger økt økonomisk vekst, men må redusere unødvendig forbruk. Programserien «Sløsesjokket» ga innsikter som er verd å ta med seg. Reparering, vedlikehold, gjenbruk, fordeling og lokalstyrt produksjon gir kunnskap, ferdigheter og samarbeid. Det er i seg selv verdifullt. Slike tiltak inngår i det som blir kalt sirkulærøkonomi, som blir fremmet internasjonalt som et svar på klimakrisa. Det er dette som egentlig er bærekraft, en tanke som både er gammel og ny: Tålegrensene beskytter oss. Økonomien må respektere naturen og klimaet. Det er på tide å prøve for alvor.