Det binære språket er meget enkelt. Dette språket er slikt som datamaskiner og andre apparater bruker. Det består bare av rekker med enere og nuller. Verre er det ikke, eller verre enn dette blir det ikke. For nå er rekkene med ettall og nuller blitt lengre og da går alt bare mye fortere enn før. På mobiltelefonen vår har vi nå nådd 5G.
Det er fort, men det er neppe slutten på eventyret om å komme raskest til målet. En dag litt lenger inne i fremtiden får sikkert nyfødte unger operert inn en sporingsmekanisme slik at de alltid kan finnes et sted. At myndighetene alltid kan se dem.
Penger som sedler og mynter har bare noen få sett de siste årene. Et fåtall her ute har ikke engang registrert at Norges Bank har gitt ut nye sedler. Bruker noen disse pengene eller ligger de bare på et lager og surner? Feilinvestering av banken?
Hvordan betaler man regninger når man ikke har et nettbrett eller en datamaskin til å hjelpe seg med? For nå er det virkelig mye å stå til rette for. Strøm, telefon og forsikringer, gjeld eller husleie av ymse slag. Hadde en tenkt å slappe av foran fjernsynet en kveldsstund er det et helt regnestykke å finne ut hvordan en skal gjøre det. Fakturaene hagler inn og noen må stå på for å gjøre opp for alt sammen.
Vi har alle nå blitt en del av et såkalt sivilisert samfunn hvor det forventes av oss at vi betaler det vi er skyldig. Bunken med regninger er blitt enorm for vanlige folk med eller uten penger til å betale for seg. Prøver man å bidra med sedler og mynter, blir folk og virksomheter sure av det også. Selv matbutikker og apoteker liker bedre at en drar pengekortet sitt. Hva om en ikke har et slikt?
Kødder man bare litt med å gjøre opp for seg, blir man fort en slags rødlistet person i innkreverbransjen. De tråler penger, selv der hvor intet verdifullt er å finne. Ubetalte fakturaer kjøpes og selges mellom meglere til priser vi brukere aldri hører om. Alle har en eller annen form for rating der. Ubetalte regninger er gull verdt for noen.
Hvorfor skal det gå så fort? Kan man ikke ta en liten pause i denne digitale omstillingen, slik at eldre folk har en liten sjanse til å henge med?
Mye tyder på at samfunnet vårt beveger seg fortere enn at folk henger skikkelig med på det. Det snurrer fort rundt og om en er gammel eller antidigital nok, kan en lett få følelsen av å bli kastet av karusellen.
Sist en undersøkte dette med cash eller kort ble bare 3 prosent av transaksjonene i landet gjort med kontanter eller cash. Derfor hever sterke stemmer seg nå for å fjerne kravet alle innkrevere har til å ta imot kontanter. Det kontantløse samfunnet er faktisk blitt en realitet før man ante at skjedde. Mye taler for at det er slik det kommer til å bli også i fremtiden. Man kan heller ikke se for seg at hurtigladere til elbiler og leie av sparkesykler skal kunne betales med sedler. Hvor skal en i så fall stappe inn pengene?
Derfor er vi her i dette moderne samfunnet vårt som ikke godtar løsningene fra i går. Verdier er blitt digitale og kan spores hele veien der man legger dem fra seg. Ingen kan gå rundt og tro at de ikke blir overvåket av dem som driver med slikt.
Skal vi venne oss til det? Bare bli med på galeien? Eller skal vi stritte imot?
Vi vet at kriminalitet blir vanskelig når pengene ikke fins lenger. Selv bussjåfører har ikke vesker med penger lenger. Alt er blitt digitalt eller kortavhengig. En må anstrenge seg for å leve hele livet sitt innenfor dette systemet, men det krever at en oppdaterer seg jevnlig. Kanskje burde løsningen på det hele være at folk må læres opp til å bli en del av felleskapet vårt. At man lærer opp dem som ikke har evne til å sette seg inn i de forskjellige løsningene. At trygd og nettbrett henger sammen.
Kanskje var det slik før også. At alt det nye i alle tider har kommet for fort for folk. Kanskje var det stusslig at de gamle trebrettingene eller pengesedlene i form av hundrekroneseddelen og sedlene videre opp forsvant. Kanskje var det også ubehagelig at kredittkortet erstattet pengesedlene da det kom for tyve år siden.
Det moderne samfunnet stiller helt andre krav til oss mennesker. Gamle som unge. Vi må hele tiden være våken og lære oss nye ting. Er det det som er prisen for å leve i et relativt velstående og demokratisk samfunn og nyte gledene ved det? Følelsen av å springe rundt i et virtuelt ekornhjul vil neppe gi seg i våre levedager, men er det det som er prisen for å være relativt lykkelig? Eller vil vi tilbake til noe ganske annet som vi ikke engang vet hva er, siden tiden for det allerede har forsvunnet?