Ny Norgesferie. Helt greit, men for en språknerd er det ett savn som umulig kan ignoreres. Nemlig påfyllet av fremmedspråklig sjarm. Helst burde vi bruke fridagene på å pønske ut noen nye formuleringer istedenfor å surfe kollektivt på alle sangene vi kan fra før.
Egentlig forbinder jeg ferie med å sitte på uterestaurant å smuglytte til fremmede metaforers klang. Høre bruddstykker av et språk jeg bare delvis forstår. Lydene mellom ordene. Bekreftende, provoserte eller avmålte. Også den ordløse talen har sin egen nasjonale melodi.
Jeg er rett og slett svak for språk. Musikken i ordbildene, rytmen i delsetningen som sitter og trommevirvelen i punchlinen. Men lidenskapen for formuleringer som glitrer av originalitet og autonomi har også en sur onkel. Nemlig irritasjonen over utslitte uttrykk og klisjeer.
Når noen snakker om å gå over bekken etter vann, seile sin egen sjø og være sin egen lykkes smed så sliter jeg med å holde mimikken positiv. Et ordtak som fester seg starter alltid med på en god sammenligning, men når det gjentas i det uendelige forsvinner bildet. Tilbake står et intetsigende landskap og en dørgende kjedelig rekke av ord. Helt unødvendig siden språket egentlig er en utømmelig garderobe av teaterrekvisitter.
Samfunnet vårt lider under lav oppmuntring til å finne på nye ordkombinasjoner. Nå som vi oppfordres til enda en Norgesferie burde vi anstrenge oss kollektivt. Ta noen formuleringsgrep for å høyne dugnadsferien. Finne på minst et språklig bilde, en metafor om dagen. En suksessfull vei til å glede omgivelsene og samtidig fremstå som mer interessant selv.
Da jeg flyttet til Sverige for en periode, ble jeg overveldet av denne effekten. Våre nabospråk er like, men likevel ikke så ensartet at man ikke må konsentrere seg for å forstå. Det slo meg at hele befolkningen virket mye mer kreative og sjarmerende enn nordmenn. Det var som å høre alle fuglene gå sammen i eksentriske symfonier hver gang svensken sa noe. Jeg glodde henført på den eldre kassadama mens hun småpratet om trivialiteter i poetiske vendinger.
Det trillet liksom originale, verbale skatter ut av dem alle sammen. For visst er det et fint bilde «Å ta sitt fornuft til fånge». Etter hvert skjønte jeg at nabofolket neppe var mer verbalt begavet enn andre, men at alt som ble sagt virket så vitalt fordi deres klisjeer og metaforer var nye for meg. Dessuten har misforståelser en generell tendens til å friske opp: «Utskotten i Riksdagen legger hemlige planer». Det viste seg at utskott ikke betyr utskudd, men komité.
Dansk. Det er likevel Nordens språklige kakepynt. Ikke bare er dette moderen til det norske bokmålet, dette språket har perfeksjonert kunsten å avrunde de ellers harde konsonantene. Dermed høres danskene milde og joviale ut, men deres trumfkort er likevel tallsystemet. Halvtreds, halvfjerds og halvfems. Gjennom å mestre dette, for oss komplett ulogiske opplegget, fremstår danskene som ekstra intelligente. Når du tror du nærmer deg å knekke koden, finter de med halvtredsindstyvende og parkerer enhver utfordrer i lamslått beundring.
Selv om lengselen etter å krysse språkgrensene er sterk, kommer de færreste av oss til å oppsøke danske, røde pølser eller klemme en bærs (svensk for å ta en øl). Det blir hjemmeferie, så da får språknerden glede seg over andre dialekter.
Det skal bli skamløyen å nyte Sørlandets anstendige badetemperaturer og om regnet aldri stopper i Bergen kan man stompe kompen i badikken. Altså stupe kråke i badebuksa, en særegenhet de tydeligvis praktiserer der. Den som heller vil snaske seg til Finnmark kan klaske storvilt i form av mygg. Uten fellingstillatelse.
Det blir fint. Selv om dette ikke helt kan måle seg med å «njuta svenske pilgrimsmusslor under himmelkropparnas midsommarsken». Altså spise kamskjell under stjernene en midsommerkvell.
Jeg så en italiensk, romantisk dramafilm en gang. Hovedpersonen var en introvert og fryktelig sjenert type som var forelsket i den mest populære dama. Ikke spøk når rivalene var ekstroverte italienere med alt det innebærer. Selvfølgelig endte alt med Amore, for hovedpersonen jobbet hardt. Han satt oppe hele natta og laget nye metaforer til sin utkårede. Hver morgen stilte han seg utenfor vinduet hennes og leste opp den ene geniale strofen som nattens intense poesi-verksted hadde resultert i. Kvalitet trumfer kvantitet. Selv på italiensk.
Dette bildet kan med fordel være en inspirasjon til hva den norske sumarnatta kan brukes til. La kassegitaren og Tore Tang få hvile. Jobb heller med din indre poet. Si noe på en ny måte og bidra til at også gamlelandet kan oppleves som en språklig ferieflørt.