Fra sidelinja:

Den som ikke skjønner fotball kan komme til å slite benken hele livet

Fotball er språk, og for den som vil skjønne hva folk prater om, kan det lønne seg å bruke noe tid på å lære seg fotballmetaforene, skriver Stein-Gunnar Bondevik.

JUBEL: De engelske spillerne og publikum på Wembley jublet etter at laget slo Tyskland 2-0 i åttendedelsfinalen i EM.  Foto: Andy Rain/Pool EPA

meninger

- Nei, han heter ikke Skywalker, han heter Kyle Walker, måtte jeg forklare min kjæreste da vi satt og så på EM her om dagen. Hennes kunnskap om «Star Wars» går noe dypere enn fotballkunnskapene, og hun hører dessuten bare med ett øre når fotballkampene står på. Men hun sitter der likevel, og er med på sitt vis. Hva er det med fotballen som samler oss sånn?

SPALTIST: Stein-Gunnar Bondevik  Foto: RONALD JOHANSEN

Det enkle svaret er vel bare at det er en konkurranse. Nordmenn elsker konkurranser. Selv «Kontrapunkt», en nordisk TV-konkurranse i klassisk musikk, klarte å samle nasjonen foran apparatet på slutten av 70-tallet. De forbannede svenskene skulle knuses, og våpenet var inngående kunnskap om fagottens melodilinje i «Bojarenes inntogsmarsj» og skarptrommens knatrende intensitet i «Ravels Bolero».

Vi er riktig nok ikke så glade i konkurranse på skolen og i det offentlige, det er en annen historie. Men i alt det øvrige er vi en skrujernnasjon som alltid har levd av veldig tellelige ting, som antall kilo fisk, antall liter olje, antall tonn aluminium – og som har lagt vår flid i å bygge opp realfagsmiljø for å bli best og raskest til å utvinne alt det tellelige. Derfor regner vi på alt, og det er ikke tilfeldig at det er én eneste karakter som avgjør om folk får bli håndarbeidslærer eller ikke – nemlig mattekarakteren.

Men det må være mer enn konkurransen som samler, for det er en haug med andre idretter og andre stevner som på ingen måte samler folk rundt taco og TV på samme måte som fotballen. Jeg kommer på tre ting: Dramaet, språket og drømmen.

Fotball kan være veldig dramatisk, det har vi til fulle fått demonstrert denne sommeren, med alt fra Eriksens hjertestans til Mbappes straffebom til et ukrainsk svenskekvestet kne. Men også utenfor banen skapes det drama, ikke minst politisk. Englands seier over Tyskland på tirsdag hadde alt fra Brexit til andre verdenskrig i seg. Maradonas hands mot samme England i 1986 var argentinernes Falklands-hevn, slik det også har vært alle de gangene kolonimaktene har slått tilbake mot sine koloniherrer på fotballbanen. Slik kan vi fortsette inn i evigheten – fotball er både menneskelig og politisk drama på sitt beste.

Fotball er også språk, og for den som vil skjønne hva folk prater om kan det derfor lønne seg å bruke noe tid på å lære seg fotballmetaforene. For man trenger ikke å spille fotball for å bli skyldig i en «grisetakling» som minst kvalifiserer til «rødt kort». Man kan bli «spilt utover sidelinja» på arbeid, man kan være dum og «stille seg selv i offside», eller rett og slett bare ha litt «stang ut». Lista er uendelig, den som ikke skjønner fotball kan fort komme til å slite benken hele livet.

Om det nye fotballspråket blir allemannseie er jeg imidlertid litt i tvil om. Jeg fikk for eksempel et spørsmål fra «Star Wars»-eksperten rundt dette med «bakrom». Hvor er egentlig dette bakrommet, ville hun vite. Det var ikke så enkelt å svare på. Og enda har vi ikke begynt å snakke om vinklede pasninger, hengende spisser og diamant-formasjoner. Fotballen skal passe seg litt for å akademisere seg vekk fra pizza og øl, altså.

Jeg overhørte for ikke lenge siden noen fotballfolk som snakket om hvordan laget hadde forberedt sesongen her hjemme. Ord som samhold, lagånd, kjempe for hverandre, blø for drakta, innsatsvilje, glede, motivasjon, bite tennene sammen, trene steinhardt, bli igjen på matta, øve, øve, øve – ingenting av dette ble nevnt. Det druknet i presshøyde og relasjonelle ferdigheter. Yes.

Fotball er også det eneste spillet jeg kommer på der det fins en reell sjanse for at et drittlag kan slå et godt et. Derfor lever drømmen i hver eneste kamp. Hvem hadde trodd at Sveits kunne slå Frankrike, for eksempel? Ur mot vin, bouillabaisse mot en bankkonto – skulle ikke være mulig. Men det var det. Hødd mot Tromsø, 1982-Italia mot Brasil, Materazzi mot Zidane, Wimbledon mot Liverpool. Det sjokkerer, det frustrerer og appellerer.

Fotball er også, sammen med volleyball, en av få idretter som krever lite utstyr og rigg for å kunne spilles. Man snakker ikke om fluor under skoene, man klager ikke på sitt nye skimerke når man mislykkes, eller på manglende karbon i sykkelskoene. Derfor kan nesten alle, uansett bakgrunn, drømme om å bli fotballspiller. Fotball er fart, kraft, taktikk og teknikk, ja – men først og fremst vilje og lidenskap.

Nå går det mot kvartfinaler – jeg gleder meg til det store fellesskapet rundt kampene og til å kunne avkrefte at et soloraid ikke har noe som helst med Han Solo å gjøre.