Man spør seg hvordan næringen og tilsynet kan være uvitende om de grove lovbruddene som er blitt avdekket i griseindustrien. Hvordan kan slakteri, kjøttkontroll, rådgivere, veterinærer, inseminører og Mattilsynet ha unngått å fange det opp? Har ingen hatt befatning med disse besetningene?

Det er nettopp det de har. Kjøttkontrollen kontroller alle dyr som leveres til slakteri. Den vil oppdage om dyr har sår, avbitte haler, er avmagra eller skitne. Rådgivere er på besøk hos alle grisebønder og melkeprodusenter. De vil kunne fange opp dårlige forhold.

De fleste fjøs har besøk av veterinærer og inseminører flere ganger i året. Deres rolle er ikke å inspisere, men de har som andre meldeplikt. De plikter å melde fra om dårlig dyrehold, og det kan gjøres anonymt.

Det skal i teorien være dialog mellom næring og tilsyn. Regelverksbrudd skal rapporteres til Mattilsynet. De har sine egne inspektører i kjøttkontrollen og kan selv fange opp avvik.

Likevel lider dyrene. Ulovlig fiksering av purker skjer fortsatt to tiår etter at det ble forbudt. Mosjonskravet for storfe brytes fortsatt 24 år etter at det ble innført for båsfjøs og 7 år etter at det ble gjort gjeldende for løsdriftsfjøs. Skitne og skadde dyr leveres til slakteri år etter år, uten at dyreholdet blir stoppet.

Systemet fungerer ikke. Næringen vegrer seg for å utestenge produsenter som de er avhengige av. Veterinærer og inseminører har et kundeforhold til bøndene. Mattilsynet har for små ressurser og for mange roller og er ikke næringsnøytrale. Mattilsynet sier selv at de bare kan drive med brannslukking. De har ikke ressurser til å følge opp mer enn en av ti bekymringsmeldinger, selv om de vurderer to av ti bekymringsmeldinger som svært alvorlige.

Dette er ikke nytt. Riksrevisjonens rapport fra 2019 viser en rekke kritikkverdige forhold. Mattilsynet mangler gode verktøy og systemer for å sikre et risikobasert tilsyn. Gjentatte alvorlige brudd er ikke blitt avdekket på grunn av sen oppfølging fra Mattilsynet. Det tar for lang tid før kronisk dårlige dyrehold får ny inspeksjon. Mattilsynet har ikke en tilstrekkelig opptrappende virkemiddelbruk, og det tar for lang tid å iverksette aktivitetsforbud for dyrehold med alvorlige brudd på dyrevelferdsloven.

Mange familiedyr lider også. Det finnes ikke ressurser til å hjelpe alle disse dyrene. I mange tilfeller er dyrevenner blitt tvunget til å fjerne familiedyr etter langvarig vanstell og som siste utvei når Mattilsynet svikter. Slik er situasjonen for dyr i ett av verdens rikeste land.

Vi må slutte å skryte på oss god dyrevelferd. Den eksisterer bare der eierne strekker seg utover regelverket for å gi dyrene så gode forhold som mulig. Regelverket setter bare minimumskrav, og det finnes ikke et fungerende apparat som kan kontrollere at de får det engang.

Tiden er overmoden for et eget tilsyn med dyrevelferd, underlagt et næringsnøytralt departement. Dette må tildeles tilstrekkelige ressurser. Vi kan ikke være bekjent av å svikte de aller svakeste. I dag gjør vi det, og det er en skam for rike Norge.