Rusreformen «Fra straff til hjelp» skulle redusere stigmatisering av brukere av ulovlige rusmidler og ta norsk ruspolitikk i en mer evidensbasert retning. Straff skulle byttes ut med hjelpetilbud til brukere av ulovlige rusmidler for å lettere fange opp personer med ønske om dette.

Reformen skulle redusere terskelen blant individer med rusrelaterte problemer for å søke, ta i mot og benytte seg av hjelp uten frykt for konsekvenser for åpenhet om ulovlige rusvaner. For nettopp straff og trussel om straff har skapt stor belastning for dem som rammes av den og ikke minst har det skapt barrierer for hjelpesøkende atferd blant brukere. Fravær av straff, mindre stigmatisering og fordømmelse var ment å skape klima for åpenhet og tillit. Slik skulle man skape rom for at flere ville søke hjelp for rusrelaterte problemer, istedenfor å gjemme seg bort i skammen og frykt for reaksjoner.

Men det ble ingen reform denne gang. Et politisk flertall bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet stemte ned forslaget på stortinget. Det er sammensatte grunner til at reformen bled nedstemt. Interne faktorer i partiene kombinert med frykten for det ukjente ble utslagsgivende. Bekymringen handlet i stor grad om at fravær av straff kunne føre til økt rusmiddelbruk i befolkningen, spesielt blant unge. Dette til tross for at den kjente forskningen ikke støtter den hypotesen. Snarere forteller forskningen oss at straff skader.

Det er et paradoks at de som var mest skeptisk til rusreformen brukte bekymring for ungdommen som argument for fortsatt straffepolitikk. For det er nettopp blant de unge det er helt avgjørende å bygge tillit, åpenhet og styrke troen på at ærlighet om en problematisk livssituasjon ikke vil bære med seg negative følger eller straffereaksjoner. Dette gjelder spesielt blant de mest sårbare unge med traumer, psykiske problemer og generelt vanskeligere oppvekstkår. Å møte disse på en fordomsfri og omsorgsfull måte kan være avgjørende for resten av livet deres. Samtidig må vi huske at tenårene for alle, uansett bakgrunn eller ressurser, er den mest sårbare tiden i livet.

Tenårene handler mye om å utforske. Finne sin identitet. Søken etter tilhørighet og egne meninger. Rusbruk blant unge er en naturlig del av denne pakken. I noen miljøer mer enn andre. Faktum er at de aller fleste unge som bruker rusmidler klarer seg helt fint. Uten myndighetenes inngripen. Det betyr dog ikke at vi ikke skal bry oss om at unge bruker rusmidler. Problemet oppstår når vi som samfunn behandler 15-18-åringer som røyker en joint som kriminelle. Med politiet som våre fremste og i mange tilfeller eneste forebyggere bidrar vi som samfunn til å dyrke en kriminell identitet i de som rammes av denne tilnærmingen. Enten det er med håndjern, glattcelle, straff eller straffeunnlatelse med prøvetid.

Ruskontrakter er også et middel myndighetene ukritisk tvinger på unge brukere mens man truer med straff som alternativ. Unge som blir tatt for ulovlig rusmiddelbruk må urinere jevnlig under tilsyn foran fremmede i opp til flere år for å bevise at man ikke bruker ulovlige rusmidler. Klarer den unge dette slipper man rulleblad. Noen kommuner krydrer disse kontraktene med annet sosialfaglig innhold. Men det er fortsatt under tvang. Ruskontrakter er krenkende, inngripende og uten faglig dokumentert effekt. De unge som ikke hadde et rusproblem i utgangspunktet lider seg gjennom kontraktene mens de som faktisk sliter med avhengighet, de kontraktene var ment å hjelpe, faller gjennom da de ikke klarer levere ren urin og blir da straffet.

Et politisk flertall på stortinget har gitt pisken fornyet tillit som pedagogisk verktøy i ruspolitikken. Stigma, skam og skremsel er fortsatt grunnmuren i den ruspolitikken all den tid en reell rusreform forblir urealisert. Resultatet blir at brukere, også de unge, fortsatt vil gjemme bruken sin og skjule sine rusproblemer så godt og lenge det lar seg gjøre i frykt for reaksjoner. Resultatet kan bli fatalt slik vi vet det har blitt så altfor mange ganger før.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet har i sin bekymring for ungdommen sikret at nettopp unge som bruker ulovlige rusmidler fortsatt skal utsettes for skadelig politikk som gjør vondt verre for de som sliter, og som skaper vanskeligheter for de som ikke hadde problemer fra før.

Rusreformen ville på ingen måte løst alle problemer knyttet til ulovlig rusbruk i samfunnet, men den kunne redusert omfanget myndighetene aktivt bidrar til de skadelige problemene. Fravær av straff ville i seg selv løftet livskvaliteten til alle brukere i samfunnet. Myndighetene må legge fra seg pisken og heller rekke ut en ubetinget hjelpende hånd i stedet. Akkurat slik man burde når man ønsker å nettopp hjelpe og bygge tillit. Dette er særlig viktig i møte med unge som allerede befinner seg i en sårbar fase i livet. Istedenfor fortsetter nå den brutale politikken som skaper frykt, mistillit og stigma. Det er det siste ungdommen vår har behov for.