Debatt:

På tide å vitalisere bydelene

Hvis Tromsø fortsatt skal utvikle seg som en attraktiv by, er vi nødt til å vitalisere bydelene.

BYDEL: Før ble det etablert viktige servicetilbud og møteplasser i bydelene. Nå mener innleggsforfatteren at bydelene sakte utvikler seg til å bli «sovebyer».  Foto: Håkon Steinmo

meninger

Det er lett å bli nostalgisk når man skal finne løsninger på dagens og morgendagens utfordringer, men av og til er det likevel nødvendig med en liten historietime: Da historien om det moderne Tromsø tok til, og byen opplevde sin første store befolkningseksplosjon på 1970-tallet, så ble boligbyggingen kombinert med at man også utviklet nye bydeler. Vi fikk Håpet, Kroken, Tomasjord/Lunheim, Stakkevollan, Kvaløysletta og Hamna.

INNLEGGSFORFATTER: Kurt Figenschau, administrerende direktør i Bonord. 

I disse bydelene ble det etablert viktige servicetilbud og møteplasser, ikke bare skoler, men også butikker, idrettshaller, svømmehaller, ungdomsklubber og kafeer. Bydelene ble levende og mangfoldige lokalsamfunn med en egen identitet og en egen form for lokal patriotisme. Bydelene var ikke bare et sted å bo – de var et sted å leve.

I løpet av de siste 10–20 årene har denne tenkningen blitt forlatt. Servicetilbudene i bydelene er blitt færre, og folk tvinges til å orientere seg mot sentrum. Man må til sentrum for å få tilgang på tjenester og opplevelser man tidligere kunne ha tilgang til i bydelene, og det er også i sentrum – eller så sentrumsnært som mulig – at boligbyggingen de siste årene har vært lagt.

Et resultat av et stadig magrere tilbud av servicefunksjoner ute i bydelene, er at bydelene sakte utvikler seg til å bli «sovebyer». Hva har vi til gjengjeld fått av gevinster av denne utviklingen? Har vi fått et betydelig mer vitalisert sentrum, eller har vi erfart at det er andre grep som må gjøres for å utvikle sentrum til å bli attraktivt?

Selvsagt har det mye for seg å planlegge boligbyggingen med økt fortetting og for å tilrettelegge for et redusert behov for transport. Men hvor stor blir den totale nedgangen i transportbehovet når innbyggere i bydelene må til sentrum for å få tilgang på servicetilbud og opplevelser – også på fritiden – og de stadig flere som bor i sentrum trenger transport for å bevege seg ut av sentrum for å få tilgang på natur?

Bærekraft er et sunt prinsipp å legge til grunn for all utvikling, men da må prinsippet om bærekraft tolkes helhetlig og ærlig.

For bærekraft i klimamessig forstand, er det selvsagt viktig med fortetting, fordi dette reduserer transportbehov og klimagassutslipp. Men fortetting trenger virkelig ikke bare å være forbeholdt sentrum og de mest sentrumsnære områdene. Også flere av bydelene tåler mer utbygging, som ikke vil kreve mer infrastruktur.

Den økonomiske bærekraften bør selvsagt også telle med, særlig i en situasjon der veldig mange står utenfor boligmarkedet, og der kostnaden ved bygging i bydelene er lavere enn i sentrum. Og så er det lett å undervurdere den sosiale bærekraften, der vi som samfunn mer enn noen gang trenger å legge til rette for gode møteplasser, fellesskap og naboskap; inkludering, rett og slett.

Mangelen på slike arenaer kan koste oss uvirkelig mye, når vi allerede opplever at ensomhet er vår nye folkesykdom, og vi vet at veldig mange barn lever med besteforeldre som bor på en helt annen kant av landet, og heller ikke har jevnlig kontakt med andre i besteforeldregenerasjonen. Tilbud som styrker gode naboskap, er kanskje den viktigste investeringen vi som samfunn kan gjøre.

Mange har over tid engasjert seg for hvordan sentrum skal utvikles. Det er på tide at noen samfunnsdebattanter også engasjerer seg i utviklingen av bydelene. Særlig viktig er det at dette skjer nå, når Tromsø kommune behandler sin arealplan og staker ut kursen for hva som skal utvikles hvor de neste årene.

God sommer!