Fra sidelinja:

En eksråners bekjennelser

Når jeg ser på rånere i dag, enten de som driver rekreasjonskjøring i bil, de som koser seg på snøskuter eller de som oser rundt på vannskutere, så er det krevende å erkjenne at jeg har vært der sjøl, skriver spaltist Stein-Gunnar Bondevik.

RÅNER: En ung Stein Gunnar Bondevik i førersetet og Håvard Hodne bak.  Foto: Per Steinar Markussen

meninger

Jeg var ingen råner. Men jeg hadde en Granada. Og den hadde, i en kortere periode, et setetrekk i prikkete tigermønster. Og jeg har fortært noen kilometer på stripa på Finnsnes, og kjørt til Tromsø for å kjøpe hamburger og gå på kino. Jeg har også sittet og snakket med andre bilister gjennom sideruta på bilen, og avsluttet samtalen med: Nei, det blir ikkje kilometer av det her.

Når jeg likevel våger påstanden at jeg ikke var en råner, så handler det om at det fantes de som var mye verre. Jeg har aldri hatt revehale, aldri hatt wunderbaum, aldri hatt et ekstra sett høyttalere i bagasjerommet, jeg har aldri hatt en bil med to ulike lakkfarger, og jeg har aldri hatt sjalusi. Litt sjalu har jeg kanskje vært, særlig på Granada-eiere med 2,8 liters Ghia-utgave. Min var en mørkebrun 1,7 liters 1976-modell. Nærmest for en Taunus å regne, med en slik motor.

Dernest var jeg jo fra selveste Finnsnes, og vi bygutter drev jo ikke og rånet. Vi hadde verken moped eller peiling på motor. Vi hadde Per Spook-genser og lyseblå Martinique-bukser, vi hørte på Al Jarreau og Sade, vi kjøpte stereoanlegg på HiFi Klubben, gikk på gymnaset og tok notater med blyantpenner. Noen av oss spilte til og med i korpset, og dansa i leikarringen.

Stein-Gunnar Bondevik, spaltist  Foto: RONALD JOHANSEN

Så nei, jeg var ingen klassisk råner. Men jeg har alltid hatt bil, den har ikke alltid vært originalutstyrt og den har definitivt ikke vært brukt utelukkende til nyttekjøring. Så det er noe der, som jeg ikke kan bortforklare. Trengs det en bortforklaring, vil mange si. Ja, tenker jeg, det gjør egentlig det.

Når jeg ser på rånere i dag, enten de som driver rekreasjonskjøring i bil, de som koser seg på snøskuter eller de som oser rundt på vannskutere, så er det krevende å erkjenne at jeg har vært der sjøl. At jeg har kjørt rundt i timevis uten mål og mening, bare brukt penger, brukt bensin og motorolje, slitt dekk og forårsaket støy og eksos.

Nå, 30 år senere, tenker jeg at det ikke skulle vært tillatt. Med alt vi vet om klimakrisen, om naturkrisen, og om alle de utfordringene vi har for å kunne løse våre mest basale arbeidsoppgaver på bærekraftig vis – hvorfor i all verden skal noen kunne holde på slik? Vi pålegger oss selv alle mulige begrensninger både i privatliv og næringsliv, det rapporteres og det innskjerpes på alle klimabauger og kanter – alt mens noen rigger en gammel Volvo for nok en meningsløs kveld på stripa.


Jeg vet, jeg vet, kua som har glemt at ho var kalv og hele det hopprennet der. Men jeg har ikke glemt det, jeg husker det godt, det er derfor jeg sier det jeg sier. De timene jeg selv brukte i bil på tullkjøring er de timene jeg aller helst skulle kunne valgt bort fra ungdomstida mi, om jeg kunne. Det må jo være rom for å foreslå at kommende generasjoner skal ta smartere valg enn jeg selv gjorde.

Selvsagt kan man ikke bruke lovverket mot formålsløs kjøring. Hvem skulle kunne avgjøre om råneren er på vei til butikken eller til rundkjøringa? Den slags myndighetskontroll over personlig frihet kan vi ikke ha. Derfor må denne kampen føres med holdninger, og vi må sette vår lit til den klimaansvarlige oppvoksende generasjon. Det må bli ut å brenne hydrokarboner på måfå.

La meg også understreke at det ikke er ungdoms rett til å bevege seg fritt jeg påpeker, eller folks generelle rett til å reise med fly på jobb eller ferie eller andre formål. Det er helt legitimt at ungdom som bor utenfor de store byene skaffer seg en bil for å kunne forflytte seg, det er i de fleste tilfeller helt nødvendig for å kunne ha et ålreit ungdomsliv på steder med færre tilbud og lengre mellom naboene.

Utfordringen er at vi er inne i en tid der kunnskapen om klimaets og naturens tålegrense er på et helt annet nivå enn tidligere. En hel verden har lagt seg i selen for å nå svært ambisiøse mål om reduserte utslipp, samtidig som vi må balansere tiltak opp mot naturmangfold. Mange av tiltakene vil smerte, og mange tiltak vil bety langt mer for klimaet enn råning. Likevel bør vi ikke gå glipp av den frukten som henger så lavt at den subber i bakken. Kjøring for kjøringens skyld er en slik.

Jeg tror klimaet, naturen og det stillhetssøkende mennesket vil vinne denne kampen. Vi vil måtte endre oss, det vil bli mindre utslipp og mer bærekraft over livene våre. Menneskene som vil vandre stillferdig over vidda og høre knitringen av bål i fjæra vil få det slik, skuterfolket til vanns og til fjells må vike. Det er helt innlysende. Tida og tidsånden jobber i riktig retning.

For ikke lenge siden besøkte jeg en reiselivsbedrift her i området. Midt på dag to ble vi tatt med på båtsafari, en tur som endte opp i en meningsløs, veldig synlig og veldig hørbar sirkelkjøring på full gass slik at vi skulle få kjenne på g-kreftene. Det kunne vært moro, men det ble bare pinlig. Etterpå spurte vi oss selv: Hva var det der?

Slik håper jeg det blir – at folk i plysjkledde Audier en dag vil dra opp håndbrekket, sette seg godt tilbake i setet og spørre seg selv: Hva er det her?