Høyre-politiker Gunnar Pedersen vil ha måkene ut av byen. Han føler seg «terrorisert» av et måkepar som har reir på taket hans. Forslagene hans går langt over etiske grenser. Han vil ha kommunen til å fjerne reir i sentrum og på offentlige bygg, og pålegge private å fjerne reir på sine bygninger. Kort sagt – måkene skal fordrives og ikke ha et fristed igjen i byen.

Pedersen har kanskje ikke reflektert over hvorfor måkene er i byen, eller hvor de skal dra hvis de blir drevet derfra. Som politiker kunne han spilt inn konstruktive forslag om hvordan det kan tilrettelegges for at måkene kan overleve i sine egne habitat. Han kunne angrepet overfisket som fører til at sjøfugler dør av sult og forlater fuglefjellene. Selv fiskeavfallet tas på land. Han kunne motarbeidet mer nedbygging av natur og utbygging av strandsoner, som tvinger måkene til å hekke på hustak.

I stedet velger han å angripe måkene. Han klager over måkenes beskyttelsesadferd overfor ungene, men forteller åpent at han to ganger har fjernet reirene deres. Han glemmer noe viktig. Måkene glemmer aldri. De husker ansikter og kjenner igjen folk. Pedersen har dermed gjort seg fortjent til hvert skinnangrep og hver klatt på bilen.

Han burde heller bekymre seg over plastforsøplingen, som fører til lidelser og død for millioner av dyr hvert år. 90 prosent av alle sjøfugler har plast i magen. Det er vår art som er problemet, men Pedersen klarer å snu det hele på hodet og få det til at det er måkene som plager oss.

Det er lett å leve i harmoni med måkene. Det er bare å være snill mot dem, la dem være i fred, ikke ødelegge reir eller egg, og gjerne gi dem mat. Man kan oppnå vennskap med måker, og de fleste som mater måker opplever aldri skinnangrep. Andre kan ikke gå til postkassa uten å oppleve det. Måkene husker og lar sin lærdom gå i arv til ungene.

Heldigvis har vi et lovverk som beskytter måkene. Det er forbudt å skade dem og deres reir, egg og unger. Det er heller ikke adgang til å drive bestandsregulerende tiltak på rødlista arter, verken eggplukking eller p-piller. Hadde Pedersen sjekket lovverket ville han neppe kommet med et så horribelt forslag. Man haster ikke fram utryddelse av arter som er utrydningstrua.

Som kystby er Tromsø naturlig habitat for måker. De har vært der i uminnelige tider. Problemet er at hekkeområdene har forsvunnet med byens ekspansjon. Da må vi hjelpe dem. Det kan gjøres ved å tilrettelegge for kunstige hekkeplasser, slik det er gjort blant annet i Mandal. Ved å opprette trygge hekkeplasser i områder med lavt konfliktnivå og mate måkene der, kan de trekkes bort fra sentrumsområdet.

Vi har selv skapt situasjonen med måker i byen, og det er vi som har påført dem sult med vår rovdrift i havet. Løsningen er ikke å fordrive dem fra deres siste skanse og ta fra dem deres siste livberging.