Det er ti år siden 22. juli 2011, terrortragedien i regjeringskvartalet og på Utøya. Da sosialdemokratiet ble angrepet, og ungdommene i AUF ble myrdet og skadet. Av en tankeforvridd og høyreekstrem terrorist. Uskyldige ungdommer og voksne ble drept, eller fysisk og psykisk skadet for livet.

Tragedien vil være hos oss alle i samfunnet for alltid, en terrorist lagde en helt utenkelig skrekkdag. Ondskap sammen med forvridd og forkvaklet politisk tankesett satt i handling, skruppelløst og ikke til å forstå for normale mennesker. Han angrep symbolet for demokratiets politiske system, rettet mot Arbeiderpartiet og i særdeleshet mot ungdommen i AUF.

Jeg var ordfører i Tromsø for ti år siden, og satt denne fredags ettermiddag på hurtigbåt på vei ut av Tromsø. Noen om bord i båten viste meg helt ferske og uforståelige nettavis-bilder fra et krigslignende og bomberammet regjeringskvartal. Etter kort tid kom ryktemeldinger om skyting på AUF sin sommerleir på Utøya, at ungdommer ble skutt på. Jeg prøvde å få mobilkontakt med noen av våre fra Tromsø der nede, men uten svar. Heldigvis at de brukte tiden til å komme unna terroristen.

Tilbake i Tromsø timer senere hadde kommunen opprettet krisestab. Situasjonen var uoversiktlig, men følelsen av omfattende tragedie festet seg mer og mer. Vi var mange som oppholdt oss på rådhuset denne helgen. Katastrofen utfoldet seg gjennom medias beskrivelser, samt fra kjente og kjære til våre unge på Utøya.

Vi var på flyplassen og tok imot det rekvirerte flyet som kom med unge som var hjemmehørende i Troms og Finnmark. Jeg glemmer aldri toget av ungdommer ned flytrappa og inn i den ventende bussen. Alle sterkt preget, de støttet hverandre og var tydelig slitne. Og helt stille. En transelignende bevegelse fra fly til buss. Deretter samlingen på hotellet, der jeg skulle si noen ord til trøst og medfølelse. Den tyngste opplevelse jeg noen gang har hatt. Situasjonen var fortsatt sjokkpreget. Det var en stemning i rommet der mye ble sagt, uten at noe ble sagt. Alle deltakerne fra Utøya var psykisk skadet og preget av skrekkopplevelsene.

Uka etter går dagene over i hverandre, sammen med krisestaben diskuteres hjelpetjenestene som opprettes. Kommunens hjelp på kort og lengre sikt. Fokus er på å hjelpe og støtte. Det blir en del dager senere et stort rosetog i Tromsø sentrum, jeg holder en appell jeg ikke husker et ord av. Brage, som var overlevende fra Utøya, klarer å holde en tale i Domkirkeparken som vi alle blir svært beveget av. Så kommer begravelsene i vårt fylke, i Bardu og på Sjøvegan. Der så flotte, flinke, snille, omsorgsfulle ungdommer er borte. Over hele landet skjer dette, alle regioner er direkte berørt. Tragediens omfang siger inn.

Så kommer tiden og årene etterpå det ble advart om; da de overlevende og deres nærmeste må leve mer fra allmennheten uoppmerksomt med grufullheten i opplevelsene. Tiden da mediefokuset langsomt snur seg mot hverdagen og andre, mer vanlige hendelser igjen. Tiden da mange blir, eller føler seg mer alene. Ettertiden som for noen får et slags tidsslør som gir muligheten for å leve det rolige dagliglivet, leve i nuet og se fremover.

Men også tiden som for mange preges av angst, skyldfølelse, sinne, stadig sorgpåminnelser, problemer med fokus og konsentrasjon.

Følelsen av å stå aleine. Hvorfor har ikke samfunnet, det politiske liv, et større fokus på farligheten og det avskyelige i de ekstreme holdninger? De rasistiske holdningene og det politisk ekstreme som vi vet er der, de som finner en arena i sosiale medier på internett. Som hele tiden er en trussel mot det demokratiske samfunn, trusselen mot det livet de aller fleste av oss vil ha – og tar for gitt er der.

Etter Utøya var det fokus på hvorfor politiet kom så sent fram, men mindre fokus på fordømming og analyse av det politisk forkvaklete grunnlag og rare teorier som gjorde denne tragedien mulig. Og hva som må til for at dette ikke skjer igjen. Mange var nok engstelige for å gi dette grumset mer oppmerksomhet, at å tie ville kvele grobunnen for slik radikalisering.

Men de politiske holdninger på de ytterste politiske skillelinjer er der, og de er livsfarlige. De er livsfarlige å ignorere. At vi ikke fordømmer konkret nok hver gang vi ser det er liv i grumset, kan gi noen en slags akseptfølelse. Den forrige presidenten i USA, av alle, leflet med dette høyreekstreme. Når det skjer, akselererer motivasjonen til fortsatt grumsete agitasjon.

Aldri mer! sier vi etter holocaust og etter hver terrortragedie som skjer. Aldri mer! oppnår vi bare med læring av holdninger som er gode, og fordømming og forklarende ikke-aksept av de grumsete tanker og ideer. Grumset har et menneskesyn som heldigvis samfunnet mer og mer reagerer tydelig med avsky på.

Det er viktig å gi de riktige holdninger og verdier vårt eget ansikt. Det kan være ubehagelig å stikke seg fram, det fører altfor ofte til ekle kommentarer fra de grumsete miljøer. Fra dem som ikke liker dette. Grumsete og antihumanistiske holdninger tåler ikke veldig godt å bli løftet fram i lyset, fordi alle da kan se hvor usammenhengende, ulogisk og farlig dette kan bli.

Når det beskrives hvor mye sorg og skrekk ekstremismen har skapt, basert på ondskap, fornedrende menneskesyn og fjernt fra medmenneskelig tankegang. Det blir som trollene i eventyrene, de tåler dårlig dagslys.

Om vi ikke klarer å bekjempe ondskap og fornedrende holdninger totalt og for evighetens fremtid, så må vi i hvert fall kjempe mot rekrutteringen. Ved å diskutere konsekvensene av det ekstreme tankegodset, ved å vise avsky når toleranse, medmenneskelighet, solidaritet og vår fellessosiale plattform av verdier er under angrep. AUF må aldri stå alene om dette, de unge må føle at vi alle er der for å støtte og forstå.

Alle som var på Utøya denne skrekkdagen for ti år siden var og er modige, gode ungdommer. De unge som står fram med sine vitnehistorier i disse dager, utfører viktige handlinger for at vi skal forstå, og for alles sikkerhet i fremtiden. Det er urettferdig at de føler et for dårlig, for lite direkte og lite kontinuerlig samfunnsoppgjør med de onde kreftene, de holdningene som står for ødeleggelse og fordervet menneskesyn.