I 2020–21 er det færre elever per lærer i offentlige skoler i Norge enn på noe annet tidspunkt de siste tjue årene. Vi er inne i sommerferie etter et skoleår med drøyt 3.400 flere lærerårsverk enn i skoleåret 2014–15. Lærertettheten har særlig økt på 1.–4. trinn.
Rett før skoleferien møtte jeg SV-leder Audun Lysbakken til debatt av lærernormen. Lærernormen ble innført høsten 2018, og styrer hvor høy lærertettheten i undervisning skal være på hovedtrinnene, det vil si henholdsvis barnetrinnet, mellomtrinnet og ungdomstrinnet sett under ett. Organiseringa av undervisninga er opp til skolen. Det kan være flere elever i timene enn normen tilsier noen ganger, og færre elever andre ganger, men alle klasser og grupper skal uansett ha en forsvarlig størrelse.
På barnetrinnet oppfyller 83 prosent av skolene lærernormen. På 5.–7. trinn oppfyller 93 prosent av grunnskolene lærernormen, og på 8.–10. trinn oppfyller 88 prosent av grunnskolene normen. I tillegg oppfyller flere skoler nesten kravene, de mangler mindre enn et halvt årsverk. I sum mangler det omtrent 500 årsverk for at alle skoler skal oppfylle normen.
SV heier på lærernormen, så langt er vi enige. Men det føles som å være i parallelle univers når Lysbakken sier at «regjeringens sulteforing av kommunene gjør det umulig å innfri på lærernormen». For det første går altså tallene i riktig retning. Landssnittet for antall elever per lærer både på barnetrinnet, mellomtrinnet og ungdomstrinnet har gått ned siden 2014.
Videre har regjeringa prioritert kommuneøkonomien. Samla sett er den økonomiske situasjonen i kommunesektoren god. Siden 2013 har de frie inntekter blitt økt med anslagsvis 35 milliarder kroner, som tilsvarer en årlig realvekst på 1,4 prosent. De gode driftsresultatene i Kommune-Norge illustreres i antall kommuner i ROBEK. Ved inngangen til juni 2021 var bare 14 kommuner registrert i ROBEK. Da Lysbakken & co. avsluttet rødgrønn regjeringstid i 2013, var 46 kommuner i ROBEK.
Men Audun Lysbakken vender det døve øret til når svartmalinga av kommuneøkonomien får motstand, og skifter til å snakke om «det berømte, symbolske og meningsløse firerkravet i matematikk» for å komme inn på lærerstudiet.
Det er ikke grunnlag for å si at firerkravet i matematikk har gitt færre lærerstudenter. Undersøkelser tyder snarere på at kravet bidrar positivt. Etter høye søkertall til lærerutdanningene i 2018 og 2019, gikk tallene ned i 2020 og 2021. Det er bekymringsverdig–og blir selvsagt fulgt opp av regjeringen i rette kanaler.
Det er likevel god grunn til å peke på og glede seg over at i 2020 var det flere kvalifiserte søkere enn før til grunnskolelærer- og lektorutdanningene, og flere fikk tilbud om studieplass. Jevnt over møter flere enn tidligere til lærerutdanningene. Færre faller fra og flere fullfører.
Det er i SVs ånd å omtale kompetansekrav til de som skal ha en av verdens beste og viktigste jobber, å være lærere for ungene våre, som «meningsløs symbolpolitikk». Jeg tror folk flest er opptatt av kvalitet i skolen, og ikke ser på kravet om middels- pluss måloppnåelse i matematikk fra videregående som inntakskrav til lærerutdanning som «hinsides enhver fornuft» slik rødgrønne partier uttrykker. Elever som tar matematikk som programfag i videregående (mer avansert matematikk), trenger bare ståkarakter for å komme inn på lærerstudiet.
«Jo, men regjeringen gjør ingenting for å få studenter til å velge lærerutdanning», sier Lysbakken. Det er heller ikke sant. Siden 2017 har regjeringen brukt over 60 millioner på rekruttering til lærerutdanning og kvalifisering av lærere. I tillegg til å få verdens beste jobb som ferdig utdanna (det vet jeg, jeg er lærer) finnes det også flere ordninger for at lærere kan få sletta studielån.
Men Lysbakken skifter tema igjen. «Hva hjelper det med lærernorm når stadig flere elever får undervisning gitt av folk som ikke er kvalifiserte», spør han–og hopper igjen bukk over fakta!
Skolene rapporterer at andelen kvalifiserte lærere har økt de siste årene. Tallet på årsverk gitt av kvalifiserte lærere har økt gjennom hele regjeringsperioden. Derfor ble jeg irritert, og kalte beskrivelsen hans tøv. «Sterke ord», repliserte Lysbakken–men jeg burde nok tatt hardere i. Man kan gjenta en løgn så ofte at man til slutt tror på den selv. Verre ville det være om også majoriteten av velgerne skulle tro på denne svartmalinga av situasjonen i norsk skole.
Det er da Lysbakken kliner til med det han kaller «avskilting av lærere», altså kompetansekravene til de som skal undervise. Strategiene Lærerløftet–På lag for kunnskapsskolen fra 2014 og Kompetanse for kvalitet fra 2016 har vært et markant løft av videreutdanning for lærere i skolen. Flere lærere har deltatt på videreutdanning og kvalifisert seg for undervisning i skolen enn noen gang før.
I år bruker staten 1,6 milliarder kroner for å støtte læreres videreutdanning. Om vi regner med 2021-tallene, har 47.000 lærere mottatt tilbud om videreutdanning siden 2014. Ambisjonen er å tilby om lag 6.000 lærere videreutdanning årlig fram mot 2025. Dette går i kjempetempo sammenligna med takten på etter- og videreutdanninga under rødgrønt styre! Der rødgrønn blokk i politikken snakker om «avskilting», heier andre på den historiske satsinga på etter- og videreutdanning som pågår i norsk skole–til gode for både elevene og de ansatte.
Bedre er alltid mulig, og det er mange utfordringer å ta tak i for at norsk skole skal bli bedre. Én av dem er rødgrønn elendighetsbeskrivelse. Det går helt fint å både anerkjenne forbedringspotensialet og samtidig anerkjenne at skolen har blitt stadig bedre, og at mange utviklingstrekk gir grunn til optimisme.