Ti år etter terroren:

Norge har sviktet dem som har trengt det mest

Ofrene og de nærmeste pårørende etter 22. juli har ikke blitt tatt godt nok vare på av oss.

Minnesmerket Lysningen på Utøya, med navn og alder på de 69 som ble drept 22. juli 2011.   Foto: Torstein Bøe/NTB

meninger

Sosiale medier flommer i disse dager over av bilder, der folk smilende viser seg selv med en dott plastret over en nysatt vaksine. Bildet ledsages ofte med en tekst om hvor takknemlig, ydmyk og rørt de er over at velferdsstaten betaler for dette, at dette landet er fantastisk å bo i, at vi er så heldige.

Bildene er fine, de. Lykken er forståelig. Det er ikke noe galt i det overhodet. Dette er dessuten sånn staten gjør for at de ønsker en frisk befolkning. Det er ei relativt billig investering mot kostnadene det er å ha et høyt smittetrykk.


Ti år etter terroren:

Tarjei var for frisk for UNN: – Det virker som det er status å forske på oss som var på Utøya, men vi får ikke behandling

Tarjei Jensen Bech sleit med angst og flashbacks da Norge stengte ned under pandemien. Han satt hjemme i stua, men i hodet ble han jaget rundt på Utøya. Da han ba om hjelp, fikk han vite at han var for frisk for UNN.


Vi er i det hele tatt, på generell basis, gode på å stille opp for hverandre i dette landet, når det kommer til somatisk helse. Egenandelene er minimale, og du kan stort sett regne med å få den beste tilgjengelige medisinske legehjelpen som finnes om du blir syk, og graden av hjelp defineres etter din medisinske tilstand, og ikke etter hva du eller foreldrene dine heter eller hvor stor dekning du har på kontoen din.

Denne modellen er finansiert over skatteseddelen og skaper en større og udefinerbar, kollektiv trygghet som har en enorm verdi vi nok nyter bedre av enn vi har en bevissthet om. Denne tryggheten kan helt sikkert måles i enorme verdier omsatt i bedre folkehelse.

Da er situasjonen en ganske annen når det kommer til det psykiske helsevernet. Ventekøene for å få hjelp er jevnt over altfor lange, det tar for lang tid, og om du ikke er vidåpen og modig nok til å fortelle at du er akutt suicidal, noe de færreste av oss er, må du finne deg i å vente i måneder og år før du mottar nødvendig hjelp. Om det da ikke er for sent.

Mangelen på dette såkalte lavterskeltilbudet later til å være en gordisk knute som ingen politiske konstellasjoner eller regjeringssammensetninger har vært i stand til enten å ville eller evne å hogge over. Det hele er helt enormt fortvilende, først og fremst for dem det rammer, men også for oss som et folk. Vi kan ikke ha det sånn. Problemet burde kaste skygger over alle andre og mer trivielle utfordringer, som bompenger, jernbanebygging, lønnsforhandlinger, bensinpriser og annet.

Ti år etter 22. juli rammet hele nasjonen er det forstemmende å lese hvor mange av de overlevende fra Utøya som ikke opplever å ha blitt ivaretatt tilstrekkelig av helsevesenet. Som har fått beskjed om at de «må stå i det», «komme seg videre» og som har blitt avvist innleggelser når de har bedt om det.

I ti år har 22. juli blitt omtalt som et nasjonalt traume. Vi snakket allerede samme dag om at Norge, nasjonen, mistet uskylden. Og det var «bare» etter bomba i regjeringskvartalet. At den brutale terroren den dagen var et angrep på demokratiet og friheten vår. At vi måtte stå sammen, at dette var et angrep på oss alle.

På sett og vis er det også rett. Alle husker hvor de var, hva de gjorde, hvilket vær det var der de oppholdt seg, hvilken situasjon de befant seg i da nyhetene om terroren fant sted. Dernest redselen, usikkerheten, mangelen på ord og den enorme hjelpeløsheten som regjerte.

Så kom rapportene fra Utøya, der tallene på drepte steg og steg. Vantro, sjokk og enda mer redsel og hjelpeløshet. De fleste kjente noen som kjente noen. Andre med nære koblinger til drepte, og fysisk og psykisk skadde. Språket og omkvedet var dog det samme, at dette er et angrep på oss alle, på friheten, på demokratiet, på Norge, på alt vi står for. Men mens de fleste av oss leste om det, så bilder fra åstedene og bivånet rettssaken i etterkant, var det en gjeng som hadde betalt en ufattelig mye høyere pris, og langt på vei de fleste av dem var ungdommer og barn.

De siste ukene og dagene har vi lest intervjuer og uttalelser fra flere av dem som overlevde, og det gjør ufattelig inntrykk, selv om våre opplevelser og vår empati uansett bare er teoretiserte inntrykk bygget på empati og fantasi. At mange dem som sto midt i det fortsatt lever noenlunde velfungerende liv er knapt til å fatte.

Det som gjør meg mest opprørt av det de sier, foruten det opplagte sjokket ved beskrivelsene av de bestialske og ubegripelige hendelsene hver og én av dem har opplevd og har fortalt om, er den berettigede bitterheten og det naturlige sinnet de skildrer, som følge av både folks mangelfulle respekt for deres sørgelige og traumatiske ballast, og systemets sviktende evne til å møte dem tilstrekkelig nok med psykisk helsehjelp.

Mantraet om at vi er verdens rikeste land, og hele den opptygde regla der, er helt irrelevant i denne sammenhengen; vi har da vitterlig penger i Norge. Vi har allerede kommet opp i kostnader på snart 40 milliarder kroner for et nytt regjeringsbygg, som jo er en direkte følge av terroren, og det er bevilget penger til både minnesmerker og markeringer.

Når det gjelder de som ble rammet direkte og overlevde, enten de var der selv, eller de er nærmeste pårørende av overlevende eller drepte, burde det ikke være noe som heter budsjettbegrensninger overhodet.

Det burde være en rød løper for samtlige av dem, rett inn til den beste hjelpen som er å finne, med de aller flinkeste ekspertene som er å oppdrive, der de til enhver tid blir båret på gullstol, når de selv måtte finne det påkrevd. Og ingen skal snakke om penger eller byråkratiske vanskeligheter. Det er bare å fikse det. Ja, bare. For det er bare å fikse det.

Det nasjonale traumet vi alle kjenner på i disse dager er noe som alltid vil prege oss som nasjon. Men det var ikke det store kollektivet som betalte den virkelige prisen. Det var det de 77 som mistet livet, de mange hundre fysisk og psykisk skadde og alle deres pårørende som gjorde. Derfor burde det ikke være noen begrensninger når det kommer til den hjelpen de har behov for. Det er det minste vi kan gi dem tilbake.

Hilsen alle sammen.