Debatt:

Psykisk helse og post-traumer fra Utøya

Det er forstemmende å lese utsagn fra noen av de som overlevde Utøya-tragedien 22. juli 2011.

PSYKIATRI-SVIKT: Utøya-saken vitner om en katastrofal mangel innenfor oppfølging av mennesker med post-traumer, mener forfatteren av debattinnlegget.  Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

meninger

Ungdom etter ungdom signaliserer behov for bedre oppfølging, og gir samfunnet tilbakemelding om at de føler seg sviktet i de 10 årene som har gått siden massakren på Utøya, og for så vidt også bomben som gikk av i regjeringskvartalet den sammen dagen. I dagene etter denne nasjonale tragedien var det ikke måte på blomsterhav og politikere som uttrykte sin sympati for ofrene og deres pårørende.


Intern rapport

Køen for psykisk helsevern ved UNN «betydelig over landssnittet»: – Skrekken vår er å miste noen mens de venter

I en intern rapport ved UNN konstateres det at køen for å få behandling hos psykologspesialistene er for lang. I vinter var den oppe i 450 pasienter. Nå tar sykehuset tak.


Også de som var så heldige at de faktisk overlevde fysisk fikk omsorgsfull omtale i de fleste nasjonale medier. Utøya-saken vitner om denne katastrofale mangelen innenfor oppfølging av mennesker med post-traumer. Samtidig er problemet utrolig nok betydelig større i omfang, men 22. juli peker også mot, og illustrerer tydelig prekære mangler innenfor psykiatrien i landet vårt. Det er krevende å finne noe annet ord for dette enn svik. Dette er utgangspunktet, men samtidig en forenklet situasjonsbeskrivelse.

Samfunnsplanlegger Øystein Nermo har skrevet debattinnlegget.  Foto: Tom Benjaminsen

Man kan vanskelig hevde noe annet enn at ungdommene fra Utøya er ressurssterke og bevisste mennesker som ser sin egen situasjon, men som bærer på traumer de i praksis er alene om å håndtere. Denne innsikten gjør at noen av disse nå sier klart ifra om hvordan de har opplevd nasjonens håndtering disse 10 årene som har gått uten nevneverdig oppfølging av etterlatte og overlevende fra Utøya.

Nå målbærer flere av disse denne nasjonale ansvarsfraskrivelsen. De har evne til å formidle og bringe fram sine tanker om situasjonen, og noen av disse tar heldigvis bladet fra munnen og sier ifra. Heldigvis fordi dette er en betydelig svikt i velferdsstaten og må rettes opp. Og denne svikten rammer ikke bare ofrene fra Utøya.


Ti år etter terroren:

Norge har sviktet dem som har trengt det mest

Ofrene og de nærmeste pårørende etter 22. juli har ikke blitt tatt godt nok vare på av oss.


Psykiatrien i Norge sliter. Somatisk er vel Norge i verdenstoppen. Får man en hjertesvikt eller kreft, er man i Helse-Norge i meget gode hender. Sykehus og helsevesen gjør hva de kan for oss alle. Det er i praksis ikke spørsmål om ressursbruk. Man gjør det som er nødvendig. Men helt åpenbart ikke i psykiatrien. Hva som skjer i psykiatriske institusjoner, kan man stille spørsmål ved. Noen får medisinering og får en viss mulighet til et slags liv.

Andre blir så tungt medisinerte at de får alvorlige senvirkninger. Andre igjen tar sitt eget liv. Dette er eksempler på oppfatninger man ofte sitter igjen med. Hovedinntrykket er at man ikke er kommet noe særlig lengre enn «Gjøkeredet». Her er det uansett nødvendig å snu på jordsmonnet og tenke nytt. Å sette inn flere ressurser er åpenbart, men nytenkning og andre behandlingsformer ser ut til å være nødvendige.

Norsk lovgivning – først og fremst «Psykisk helsevernloven» (med en uheldig revisjon 1.09.2017) – fastsetter at ingen kan legges inn på institusjon under tvang dersom de har såkalt samtykke-kompetanse og ellers motsetter seg behandling.

Dette betyr at er man ikke tilstrekkelig psykisk syk, kan vedkommende som har en psykisk lidelse, for eksempel en personlighetsforstyrrelse (borderline, bipolar lidelse mv.), selv bestemme om man vil ha behandling eller ikke. Er man psykotisk og er en fare for seg selv og omgivelsene, kvalifiserer dette for tvangsinnleggelse. Dette er et forenklet bakteppe på situasjonen.


Debatt:

Det farlige ekstreme

Hvorfor har ikke samfunnet, det politiske liv, et større fokus på farligheten og det avskyelige i de ekstreme holdninger? spør tidligere ordfører i Tromsø, Arild Hausberg.


Jeg er i økende grad blitt skeptisk til hvorvidt dagens lovgivning samlet sett er til beste for familier og partene i situasjoner hvor et familiemedlem er psykisk syk, men ikke tilstrekkelig syk til å bli innlagt under tvang. I revisjonen av denne lovgivningen for noen få år siden, er det en økende oppfatning om at det negativt ladede ordet «tvang» har bidratt til en lovgivning som er skadelig for mange mennesker.

Det er særdeles viktig å være klar over at det finnes mennesker som er for friske til å bli tvangsinnlagt, men likevel så syke at de ikke bare får ødelagt sine egne liv, men ødelegger livet til andre.

Lovgivningen bidrar altså, forenklet formulert, til at svært mange mennesker får livene sine ødelagte. I verste fall selvmord og økt dødelighet. Og dette gjelder ikke først og fremst de som er psykisk syke, men de foresatte, eksempelvis foreldre, søsken, barn og ektefeller.

En psykisk syk person skaper dessuten ringvirkninger langt ut over sin egen sosiale krets. På ulike måter vil sykdommen også berøre venner og bekjente, og til og med naboer og nabolag. Resultatet blir ofte at den sykes nærmeste familie blir isolert og sosialt distansert. Ingen vil ha noe å gjøre med en familie som er utsatt for en psykisk syk person. Dette er omtrent som pesten, man unngår det ubehagelige, og avstår fra sosial kontakt med familien som har et medlem som er psykisk syk.


Debatt:

«Som et sivilisert samfunn må vi gjøre alt for å unngå lignende tragedier i framtiden»

Som folkevalgte må vi se på hvor systemsvikten kan ha skjedd og om vi faktisk har systemer og ordninger som «snakker» sammen for å hjelpe de som trenger det.


Fastlegeordningen i Norge er gjennomgående et generelt gode for hele befolkningen. Fastlegens kompetanse er imidlertid i overveiende grad av somatisk karakter. Innenfor det somatiske området er det nok oftest slik at fastlegene ikke har annen spesialistutdanning enn innenfor allmennmedisin. Kommunen skal altså sikre at leger i fastlegeordningen har denne kompetansen. I mindre grad omfatter dette psykiatrisk innsikt.

Jobben som fastlege omfatter åpenbart altfor store oppgaver og ansvar. Får man inn noen som har en psykiatrisk lidelse, er den videre prosessen vesentlig mer komplisert enn hvis man har hjerteflimmer eller kreftsymptomer. Da er det ikke tilstrekkelig å henvise pasienten videre.

Bestemmelsene i «psykisk helsevernforskriften» fastsetter derimot et krav om at pasienten skal undersøkes av to leger. Hvilke leger, og spesifikke krav om uavhengige vurderinger, er beskrevet i forskriften (ref. §3-1). Disse betingelsene er så komplekse at det ikke er rom for å gå inn på disse her. Poenget er at når det kommer til psykisk syke, er veien til behandling så krøkkete og uoversiktlig, og basert på ulike legers vurdering, at det i praksis nærmest er umulig å oppnå tilstrekkelig hjelp.

Fastlegen har rett og slett ikke tid til å rigge en slik prosess, og kanskje heller ikke innsikt nok til å innse at det er nødvendig. Pasienten er – folkelig formulert – parkert, og kommer ikke til adekvat hjelp.


Debatt:

Skjønner vi hvor stor Utøya-innsatsen var?

I sommer er det ti år siden bombingen av regjeringskvartalet og massedrapene på Utøya 22. juli 2011. Fortsatt er terroren et nasjonalt traume.


Ungdommene fra Utøya, deres foresatte og de etterlatte av dødsofrene må lyttes til. De signaliserer et dyptliggende problem i det norske velferdssamfunnet, og representerer talerør i det offentlige rom som det lyttes til, og som må tas på dypeste alvor.

Min oppfordring er at vi heier på dem, og støtter endringer i retning av et psykisk helsevern som har evne til å foreta helhetsvurderinger av mennesker som sliter psykisk, psykisk syke, deres familie og den samlede livssituasjon for disse. Og selvsagt nødvendig oppfølging og ressursbruk. Slik situasjonen er i dag, medfører den enorme personlige og menneskelige kostnader for den som lider og familien rundt, men også store kostnader for nasjonen.

Dette handler altså ikke bare om psykisk helse og folkehelse, men også om samfunnsøkonomi. Kanskje må man dra fram «økonomikortet» for å få fart på nødvendige endringer? Eller må man faktisk henvise til død og sosial lidelse for å få fram budskapet? Det er åpenbart tid for en ny, og fortrinnsvis omfattende revisjon av lovgivningen. Revisjonen må inneha problemstillinger som ikke bare innbefatter den psykisk syke, men også en gjennomgående hensyntaken til foresatte og familiesituasjonen. Videre må loven inneha færrest mulige rom for tolkninger, men ha økt presisjonsgrad for lovanvendelsen.

Til slutt må dette underlegges en politisk behandling, og ikke minst, en forståelse av hele situasjonen, og dessuten en vilje til å bruke nødvendige ressurser for å få systemet til å virke. Til slutt: Det haster!