I sommer har vi vært på sommerleir på Utøya med Rød Ungdom. Ingenting er bedre enn å møte sine kamerater og være en hel uke på leir for å diskutere alt og ingenting. En haug med ungdommer som jobber for at verden skal bli et bedre sted. Den fremtidsoptimismen man sitter med og den bobla man er i er helt uvurderlig. At partiene på venstresiden er på øya igjen som før 22. juli er en del av arbeidet med å ta øya tilbake. I ettertid av terrorangrepet så vi nemlig hvor viktig fellesskapet er!

For det er fellesskapet som får verden til å gå fremover og jobbe bort forskjeller og fordommer. Unge må ikke være redde for å være aktive. For det var akkurat det han ønsket; å bringe til taushet stemmene som jobbet for et mer inkluderende samfunn.

Paula Marie Kornelia Lorentzen og Ole Andreas Myhrer Smith har skrevet innlegget. Foto: Privat

I etterkant av terroraksjonen har en rekke saker blitt tatt opp. Vi har diskutert traumer, beredskap, minnesmerker og bruken av øya, men i alt dette druknet oppgjøret mot det høyreekstreme.

Oppgjørets time har kommet! Vi som samfunn har en stor oppgave foran oss med de voksende høyreradikale kreftene, som jobber for et monokulturelt samfunn. Kreftene jobber imot innvandring, urfolks-, nasjonale minoriteters-, kvinners rettigheter, og de som ellers ikke passer inn i deres bilder av en ideell verden.

Høyreradikale grupperinger gjemmer seg bak ytringsfriheten, mens de spyr ut giftige utsagn som kan ta bort friheten fra oss andre. Vi som samfunn kan ikke lukke øynene når hatefulle ytringer strømmer inn fra alle kanter, og besetter seg som islamofobi, antisemittisme, kvinnehat, sameforakt osv. Det verste er at dette har blitt nærmest normalisert i kommentarfeltene på sosiale medier, og er nesten til å regnes som dagligdags.

Når politikere bruker en fremmedfiendtlig retorikk, så betyr det ikke at de ønsker å oppfordre til vold, men de må likevel tenke over den makten ordene har. Selv om de ikke direkte oppfordrer til hatefulle handlinger, så kan de inspirere til det. Derfor må spesielt politikere og andre offentlige talspersoner bevisstgjøres på lik linje med oss andre.

I det siste har man kunne lest om hvordan Lysglimt (lederen av Alliansen, et nynazistisk parti) bevisst rekker ut mot unge enslige på nettforumer og radikaliserer dem til et mørkt høyreekstremt hull. Ungdom som ikke hadde noen andre å gå til. Høyreekstremisme kommer ikke ut av intet, men roten er ikke alltid like lett å finne. Ofte kan det være bygd på økonomiske forskjeller, og utenforskap og en mangel av tilhørighet. Vi må lage møteplasser for dem som faller utenfor slik at folk som Lysglimt ikke gjør det.

Det er noe feil når vi lar SIAN eller den Den Nordiske Motstandsbevegelsen roper ut hat for full hals i det offentlige rom, mens de blir beskyttet av horder av politi, samtidig som motdemonstranter blir nedspylt av tåregass. I tillegg lar vi staten finansiere rasistiske, konspiratorisk stiftelser som «human rights service» (også kjent som HRS).

Vi må ikke gi disse det rommet de krever, fordi de tar rommet som noen andre kunne hatt, og fordi det viser indirekte konsensus for det de står for. Som ordtaket sier «Rekker man fanden lillefingeren, tar han hele hånden».

Vi må ikke være redde for å snakke om 22. juli og de onde kreftene som førte til dette. For når det først kommer på dagsorden får vi tatt et ordentlig oppgjør.

Ikke et minutt i stillhet til våre falne kamerater, men et liv i kamp!