I 1945 tjente en gjennomsnittlig nordmann 96.000 kroner (omregnet til 2017-kroner).
I dag tjener en gjennomsnittlig nordmann seks ganger så mye (kilde: DTBU).
Hovedformålet med hovedavtalen for jordbruket – som ble inngått i 1950 – var å sikre den voksende og arbeidende befolkningen i byene tilgang på sunn og næringsrik mat til en pris de hadde råd til.
Derfor ble det fastsatt målpriser på sentrale jordbruksvarer. Som en slags kompensasjon for dette ble det gitt tilskudd til norske bønder slik at de skulle klare seg med disse maksimalprisene.
I avtalene ble det videre bestemt at staten og bøndene skulle forhandle om vilkårene hvert år. Bare om vilkårene – ikke om prinsippene.
Jordbruksforhandlingene var født.
Og fungerer slik den dag i dag.
Forskjellen er bare at nordmenn i dag er blant verdens rikeste mennesker. Noe de definitivt ikke var i 1945.
Like fullt fastsettes det årlige maksimalpriser og det gis tilskudd for at bøndene skal kunne klare å overleve med disse prisene, noe de ikke gjør. De jobber mye gratis, for å si det sånn. Mens de samtidig sørger for at landet vårt ser ut slik vi alle ønsker at det skal se ut. De skaper enorme verdier for landet vårt, rett og slett.
Så hvem er det som tjener på dette i dag?
Jo, det er dagligvarehandelen så klart. Der tre aktører kontrollerer 99 prosent av omsetningen.
De får nemlig veldig stor glede av de kunstig lave innkjøpsprisene de får på produkter de selger videre til de prisene vår kjøpekraft i dag tillater. Som er høy. Omtrent høyest i verden.
De statlige subsidiene som skal holde liv i norske bønder – fordi de ikke oppnår mer enn de politisk fastsatte maksimalprisene – samtidig som de skal sørge for at forbrukere får «billig» mat, går altså mer eller mindre uavkortet rett i lommene på de tre kjøpmennene. De selger jo ikke så billig som mulig – de henter ut de prisene kjøpekraften vår tillater.
Men hadde det vært fri og åpen konkurranse i dette markedet, ville selvsagt noe av denne gevinsten gått videre til forbrukerne i form av billig mat. Enda billigere enn i dag, hvor vi bruker 11 prosent av inntekten vår på mat.
Men det er ikke noen reell konkurranse mellom de tre aktørene. Utover å sikre seg markedsandeler gjennom å sette opp så mange butikker som overhodet mulig. Med Europas dårligste utvalg og høyeste priser. Også kaller de det lavprisbutikker!
De har nemlig bygget opp hver sin hermetisk lukkede infrastruktur for omsetning av mat som effektivt stopper ethvert forsøk på differensiering og sunn konkurranse på pris, kvalitet, smak og utvalg.
Og dersom handelsavtalene våre tillater at de får tilgang på enda lavere innkjøpspriser på utenlandske jordbruksprodukter velger de disse. Uten å blunke. De er kjøpmenn, tross alt.
Dermed har vi endt opp med dagens situasjon, der handelen forsyner seg grovt av statlige subsidier og av den verdiskapingen som foregår i norsk matproduksjon. Smulene overlates til dem som står bak all verdiskapingen – nemlig norske jordbrukere.
Dette vil ikke fungere. Det kan ikke fungere. Det sier seg selv.