Nestunnelen på E16 mellom Oslo og Hønefoss er litt over en kilometer lang. Kommer du sørfra blir du nesten blendet av den magnifikke utsikten når du kommer ut. Tunnelutslaget er litt opp i terrenget og du har fritt utsyn nordover Tyrifjorden og øyene som ligger der.

Midt i synsfeltet ligger Utøya. Rund, skogkledd og litt mystisk.

Etter 22. juli 2011 tok det lang tid – mange år – før jeg klarte å se over vannet fra Utvika uten å føle et sterkt og fysisk ubehag. Utøya var blitt symbolet på Det Onde, Det Grusomme, Det Nådeløse.

22. juli for ti år siden holdt jeg på å miste min da 16 år gamle datter til morderen og terroristen. Hun kom seg unna dumdum-kulene som ble skutt mot uskyldige barn og ungdommer. Mange av hennes venner gjorde ikke det. 69 liv ble utslettet i løpet av en halvannen time lang umenneskelig drapsorgie – i tillegg til de åtte som døde i sprengingen av Regjeringskvartalet i Oslo. Enda flere ble skadet for livet.

Ti år etterpå gir synet av – og tanken på – Utøya meg fortsatt en sterk følelse av ubehag, selv om jeg ikke lenger viker unna med blikket når jeg passerer øya. Jeg tør også å tenke på det som skjedde på øya uten at jeg må tvinge meg selv til å fullføre tankegangen. Utøya er ikke lenger et sort, sugende hull dit jeg for alt i verden ikke må bevege meg.

En måned etter terrorangrepet i Oslo og på Utøya satt vi i Oslo Spektrum. Pårørende til de drepte, overlevende og deres nærmeste, innsats- og helsepersonell og andre som var til stede den 22. juli.

Spektrum var helt fullstappet. Kongen var der, den svenske kronprinsessa og den danske kronprinsen. Statsministeren holdt en gråtkvalt tale. En lang rekke artister – blant andre Aksel Hennie, Karpe Diem, DumDum Boys, a-ha, Susanne Sundfør og Sofie Gråbøl spilte, sang og leste dikt.

Etter at Bjørn Eidsvåg hadde sunget sin «Eg ser» ble navnene til alle de 77 drepte lest opp.

Det er kanskje det tydeligste minnet jeg har fra den sommeren. Hvordan høye hikst og hulk fra knuste familiemedlemmer rundt om på forskjellige steder i salen etterfulgte opplesningen av hvert enkelt navn. Nærmere helvete kommer man ikke, tenkte jeg der og da – og tenker det fortsatt.

Som en pervers form for bingo, der alle de som hadde mistet en sønn, datter, kone eller ektemann sitter og venter på at opplesningen av navnet på deres kjære skal bekrefte at det ugjenkallelige har hendt.

De kommer ikke tilbake, de er borte for alltid.

For ni år siden skrev jeg en kommentar om hvordan det første året etter Utøya-attentatet hadde vært. Jeg leitet den fram igjen da jeg begynte på denne teksten. Jeg kjenner igjen ordene og følelsene. Sinnet, sorgen, fortvilelsen – og takknemligheten.

Takknemlighet over at min datter – og mange med henne – tross alt overlevde og har kommet seg videre i livet. De har blitt voksne, mange har blitt foreldre, de er ferdige med utdanningene og har fått jobber – og de sliter forhåpentlig ikke med for tunge bører etter det de opplevde.

Jeg kjenner fortsatt sinne og fortvilelse over at det var mulig for et menneske å pønske ut og gjennomføre noe så uhyrlig og inhumant. Han drepte unger for å understreke et politisk poeng. Jeg kunne – og kan fortsatt – ikke forstå hvordan terroristen tenkte da han la sine djevelske planer.

Men jeg er også oppgitt over hvordan vi som samfunn har håndtert det som skjedde. I etterkant av 22. juli har vi vært opptatt av at livet skulle tilbake til normalen igjen, vi skulle komme oss videre, vi skulle vise at vi sto han av – selv etter det mest bestialske politiske attentatet i moderne historie. Mantraet var at vi «skulle ikke la terroristen vinne».

Konsekvensen av å akseptere en slik agenda er imidlertid at vi ikke har latt mordene på Utøya og i Regjeringskvartalet få sitt naturlige etterspill. Vi har ikke tatt et generaloppgjør med de samfunnsstrømmingene som førte fram til massemordene. Og ved å sitte stille i båten har vi åpnet for en form for forkvaklet rasjonalisering av det som skjedde.

Vi lot – for å bruke en medisinsk metafor – diagnosen bli blindtarmsbetennelse istedenfor akutt hjerteinfarkt. En inflammert blindtarm kan man operere bort, kaste i søpla og glemme, mens et sykt hjerte må kureres med helt andre og omfattende metoder.

Uansett om det gjelder høyreekstrem terror eller islamistisk jihad så tar vi ikke – og har ikke tatt – i bruk kraftig nok medisin for å hindre at unge menn og kvinner velger å gå til krig mot det humanistiske, siviliserte og demokratiske samfunnet.

Jeg har selv tenkt slike tanker, mea culpa. Jeg har vært fornøyd med at vi gjennomførte en rettssak, dømte massemorderen, låste ham inn på cella og kastet nøkkelen. Problem solved.

Når terroristen var funnet skyldig og stuet unna, kunne vi kjøre på som vanlig. Og det tok ikke mange ukene og månedene før vi kunne høre det begynte å viskes i politiske korridorer eller i lukkede – og åpne – forsamlinger. Om hvordan de overlevende ikke burde overspille katastrofen, ikke «dra offerkortet», at terroristen var gal, hvordan «de andre» var langt verre.

For ikke å snakke om de vanvittige anklagelsene flere av de overlevende har måttet tåle. Tenk at tidligere AUF-leder Eskild Pedersen har måtte høre at han ikke fortjener å leve. Hvem er det egentlig som tenker og mener – og sågar sier – noe slikt?

De siste årene har konsekvensene av apologismen, bortforklaringene og hetsen begynt å bli kjente.

Ofre og overlevende fra både Regjeringskvartalet og Utøya forteller om hvordan de har blitt tause. At de ikke har ønsket å ta for stor plass. At de har dårlig samvittighet. At det har vært forventet av dem at de går stille i dørene med det de har opplevd.

Det er flere hundre unge voksne som – midt iblant oss – opplever at de må/bør holde kjeft om sine traumaer for husfredens skyld. Som ikke vil delta i diskusjoner for ikke å rokke ved vårt nye selvbilde. Som føler at vi har glemt dem og som føler at de har havnet på siden av samfunnet.

Nå er det ti år siden det forferdelige fant sted ute på øya i Tyrifjorden og i blokkene i Grubbegata. Nå vil mediene for en tid være fulle av stoff som handler om massedrapene og hva som har skjedd siden. La oss bruke denne tiden til ettertanke. Nå har vi sjansen til å reflektere over hvem vi var, hvem vi har blitt og hvem vi ønsker å være fremover.

Det er vi skyldig de 77 drepte. Og jeg er skyldig min datter det.