«Kvinner som søker jobb i fiskerinæringen sex- trakasseres.» Nyhetsmessig er sommeren så innholdsrik at lengselen etter intetsigende agurknyheter melder seg. Men er de alvorlige, negative nyhetene dominerende? For å finne ut om begeret egentlig er halvtomt eller halvfullt, presenteres denne høyst objektive analysen av sommernyhetene 2021. Stillingen er foreløpig uavgjort.
På minussiden finner vi sport. Som fenomen er ikke idrett negativt, det ligger folkehelse, glede og utfordring i å bruke kroppen. Men kulturen i den profesjonelle sporten har disket opp en tragisk forestilling. Uendelig med rasisme i fotballen og vedvarende sexisme i den internasjonale strandvolleyballen.
Mens menn konkurrerer i sportstøy, skal damene sprette rundt i bikini. Kvinnelandslaget fikk bot for å stille til kamp i tights. Toppidretten defineres fremdeles av hvite, privilegerte gubber fulle av årgangslagret testosteron fra middelalderen.
Vi har en lang vei å gå før verden blir likestilt. Da er det en positiv nyhet at meningsmålingene for høstens stortingsvalg tilsier at det nærmer seg kjønnsbalanse i vårt eget lille Fragleberg. Forhåpentligvis vil det bidra til at ingen barn i fremtiden skal bli konfrontert med at om de vil satse på en idrettskarriere må de kle av seg og stille på tv i trusa.
I nord kunne man spontant oppleve den uventede varmebølgen som positiv, men egentlig vet vi at det ikke rimer med greske temperaturer i den nordnorske fjæra. Hetebølgen over USA og Europa er dødelig og helt i tråd med hva klimaforskningen har prøvd å fortelle oss lenge. Det samme gjelder flomregnet. Naturen svarer på vår forurensning, det er prekært å stanse en videre eskalering.
Klimasituasjonen er uten tvil negativ, men det er positivt at EU har lansert en ganske progressiv plan der man vil forby salg av bensin- og dieselbiler innen 2035. Det er samtidig gode nyheter for kampen om å verne skreiens gyteområder i Lofoten og Vesterålen. Markedet påvirkes sent men sikkert av innsikt og etterspørselen av olje vil avta.
Selv om den norske bygdeidentiteten opplever en midlertidig identitetskrise av at tidsfordriv i eksos-produserende doninger også må regnes inn i miljøregnskapet, krever situasjonen at alle skjerper seg.
På den positive siden har de fleste av oss to gode alternativer til motorisert fritidsforflytning. Nå er det bare å ta beina fatt og trø ut for NRK melder at molta modnes. Det er virkelig en gladsak, ikke minst fordi det minner oss om hvor heldige vi er som bor ved en vill, økologisk lunge der fjellbekken og bærene er ren og sunn.
Mindre positivt er meldingene om alvorlig dyremishandling. Politiet etterlyser tips i saken der herrer av arisk opprinnelse stappet store pølser ned i svelget på levende måser. Ungdommer finner underholdning i å jakte fugleunger for å slå dem i hjel og dyrebeskyttelsen har sprengt kapasiteten fordi familier som skaffet seg kjæledyr under pandemi-kjedsomheten, bare dumpet dem da ferie-Europa åpnet.
Det er med andre ord fryktelig mange løse empatiske skruer i denne befolkningen. Samfunnsstraffen for dyremishandling burde være å rydde oljesøl og petroleumsrelatert plastsøppel i bare strandvolleyball-trusa. Helt til et oppgradert verdisett er etablert.
Uansett er det flott at Norge snart har nådd fullvaksinering av den voksne befolkningen. Stor kred til kommuner, helsepersonell og frivillige som har mobilisert gjennom hetebølger og fellesferie for å klare dette. Vi kan når vi vil og ingen bør glemme hvor ufattelig heldige vi er som bor i dette bløtkakelandet av medisinske ressurser.
Samtidig er det ekstra negativt at denne viljen til å ta krafttak, mobilisere og gjennomføre bare er åpenbar når det gjelder kroppslig sykdom. Nasjonen har altfor lav kapasitet i forhold til behovet for psykisk helsehjelp. Folk som endelig klarer å mobilisere styrke til å be om oppfølging opplever altfor ofte lang ventetid, eller å bli avvist fordi problemet ikke anses alvorlig nok. Dette har blitt tydelig eksemplifisert gjennom tiårsmarkeringen av det forferdelige 22. juli angrepet. Flere av ofrene har tatt belastningen og det viktige samfunnsansvaret det er å si offentlig at oppfølgingen er for dårlig.
Problemet er politisk, det handler ikke om manglende kompetanse. Resepten er tydelig prioritering av psykiske helsetjenester og lønnsvilkår som gjør at fagfolkene kommer tilbake til profesjonen mange har gitt opp. Det trengs kommunal og statlig mobilisering hver gang tilbudet ikke matcher behovet, for nå vet vi at krafttak er mulige.
Det holder ikke å tenke «stakkars dem», denne juli-uken. Det er alles ansvar å ivareta dem som blir angripes, enten av høyreekstreme terrorister, overgripere, mobbere eller andre voldsutøvere.
For snart er det valg, den gode nyheten er at da kan vi alle bidra. Stemme fram den politiske viljen og ambisjonsnivået som skal til for å løfte den psykiske rehabiliteringen i samfunnet. Snu minussakene som truer samfunnsglasset mot status halvtomt.