22. juli 2011 ble Norge utsatt for to terrorangrep. Et i Regjeringskvartalet og et på Utøya. Angrepene var rettet mot Arbeiderpartiet (Ap) og Arbeidernes ungdomsfylking (AUF). I Regjeringskvartalet mistet åtte mennesker livet. På Utøya 69. Totalt mistet 77 mennesker livet. Mange flere fikk fysiske og, i mange tilfeller, livsvarige skader. Hvor mange som satt, og sitter, igjen med psykiske utfordringer etter massakrene kommer en vel aldri helt til å finne ut av. Men at det er tusener er nok ganske sikkert.

I årene som har gått etter terrorangrepene har mantraet vært at en skal møte hatet med kjærlighet. Et mantra som har gjort traumaet enda verre for mange av de overlevende og deres pårørende. Det har ikke vært rom for å vise sinne, avmakt eller ta et skikkelig oppgjør med høyreekstremismen og tankegodset til disse. I ti år har Norge vært lammet av berøringsangst. I ti år har AUF og AUF-ere blitt beskyldt for å dra «22. juli-kortet» og «spille offer» når de har prøvd å ta et oppgjør med de kreftene som ville lamme AUF og skade demokratiet vårt. En kamp de for det meste har måttet kjempet alene.

Vi var sikkert mange som i dagene etter 22. juli 2011 tenkte at det nå skulle bli enda bedre å bo i dette «verdens beste land å bo i»-landet. At rosetogene skulle bekjempe ondskapen. At det nå skulle bli slutt på rasisme og fremmedhat. Vi tok feil. Det ble ikke bedre å bo her. Ondskapen tok ikke slutt. Det ble ikke slutt på rasisme og fremmedhat. Vi, som folk, sviktet. Vi sviktet ofrene etter massakrene. Vi sviktet i kampen mot rasisme og fremmedhat. Vi sviktet AUF. Og vi sviktet oss selv som nasjon.

Hadde det ikke vært for AUF-leder Astrid Hoems oppgjør med stillheten (og vår kollektive feighet) under minnemarkeringen i Regjeringskvartalet og på Utøya hadde dagen som vanlig bare vært fylt med store, tomme, ord. Det hadde ikke blitt tatt noe oppgjør med tausheten. Det hadde ikke blitt tatt noe oppgjør med feigheten. Det hadde ikke blitt tatt noe oppgjør med oss som nasjon.

Under tiårsmarkeringen for massakrene på Utøya og i Regjeringskvartalet ble det sagt at denne markeringen var et oppgjør med tankegodset til ABB og hans like. Det var det ikke. Det var et oppgjør med tausheten. Det var et oppgjør med berøringsangsten. Det var et oppgjør med handlingslammelsen til våre folkevalgte. Det var et oppgjør med oss alle! Vår berøringsangst. Vår feighet. Vår handlingslammelse. Våre holdninger. Våre verdier! Og; Det er synd å innrømme det, men det trengtes!

Det er vårt felles ansvar å ta et oppgjør med ekstremisme og fanatisme uansett om den er politisk, etnisk eller religiøst motivert. Og det må skje på alle arenaer. Ikke bare i partiprogrammer, festtaler og planverk. Det må skje i praksis. Og det må skje nå!