Sara vil begynne på dans, men den ansatte i kommunen mener at sykurs er bedre for «sånne som henne». På skoleballet, som Emma har gledet seg til, mener lærerne at det er best om hun sitter ved lærerbordet og ikke med vennene sine fordi «det er bedre for alle». På skidagen ser Tobias klassekameratene dra av gårde med bussen, mens han selv må være igjen og mate ender med en lærer.
Dette er eksempler fra virkeligheten på hva barn og unge med funksjonsnedsettelser utsettes for når de vil delta på fritidsaktiviteter. Og det skjer i Norge i dag.
Barrierer, ekskludering og utenforskap
Denne våren har barn og unge voksne med nedsatt funksjonsevne fortalt Redd Barna om sin hverdag. De har fortalt om barrierer, ekskludering og utenforskap. Om skam, bekymring og ensomhet. De har fortalt om møter med trenere, lærere eller rådgivere i kommunen som undervurderer dem og tenker at de må ha et eget opplegg, istedenfor å delta sammen med jevnaldrende.
Hvorfor blir ikke disse barna og ungdommene stilt de samme spørsmålene som andre barn: Hva har du lyst til? Hva liker du å holde på med på fritiden? Hva er du god på? I stedet blir de fortalt at det er egne opplegg for «sånne som deg». De blir snakket om og ikke med.
En av dem er 16 år gamle Kristian. Til tross for at han snart er voksen, snakker korpslederen med foreldrene og ikke med Kristian om hva som er best for ham. En annen er Fredrik. Han får ofte applaus av de voksne – ikke fordi han mestrer noe vanskelig, men fordi de synes det er så fint at han kommer seg ut.
Reagerer på mangelfull tilrettelegging for blinde på Tromsøbadet
Fordommer må tas ved roten
Som likestillingsminister har Abid Raja et ansvar for å stoppe diskrimineringen barn med funksjonsnedsettelser utsettes for. Raja peker på det nye likeverds- og mangfoldsutvalget som løsningen. Dessverre hjelper det ikke å sette sammen et nytt utvalg når fordommene som barn og unge med nedsatt funksjonsevne utsettes for ikke blir tatt på alvor, verken i utvalgets mandat eller sammensetning.
For skal fordommene bekjempes, trengs det et kraftig holdnings- og kunnskapsløft. Det er behov for penger, prioriteringer og politisk vilje. Det er behov for å styrke lovverket og å øke kompetansen hos alle som jobber med barn. Det er behov for å la barn og unge komme til orde, og å øke mangfold og representasjon i den norske offentligheten.
Jeg ønsker meg en modig Abid Raja
Det nytter ikke å bli trist og lei seg av barn og unges historier. Det er ikke nok. Jeg ønsker meg en modig minister, en som tar sats og hopper i fallskjerm for barn og unge med funksjonsnedsettelser. Som setter kampen for å innfri deres rettigheter øverst på dagsorden, og som snakker med barn og unge med nedsatt funksjonsevne for å utvikle treffsikre løsninger og tiltak. For en fritid uten fordommer kommer ikke av seg selv.