Sett utenfra vokser Oslo ganske mye. Ikke i antall mennesker, men i kvalitet. Byen har kanskje innsett at for å være hovedstad i et land som Norge, eller et hvilket som helst annet land, må en ta oppgaven dødsens alvorlig. Det virker som byen de siste årene har gjennomlevd en slags humanitær evolusjon. Dette har lite med hvem som styrer der å gjøre. I dag er det riktignok de rødgrønne som ivaretar byrådsmakten der. Før dem var partiet Høyre som også lette etter løsninger en som hovedstad burde ivareta.

I løpet av all denne tiden har Oslo blitt en nasjonal kulturby. Byen har for eksempel etablert viktige institusjoner som Munch-museet. Det eneste som er litt synd er at denne bygningen bærer navnet til kun en enkelt maler av vår nasjons rike samling av dyktige kunstnere, for der er det sannelig nok å ta av.

De som utvikler byen har også lagt brikkene slik at det også ble plass til et nytt bibliotek og det nye kunstmuseet på Vestbanen. Operaen ligger der allerede og skinner frekt med sin italienske marmor og håper Giuseppe Verdi ser den fra sitt utsiktspunkt. Det er en evolusjon som har skjedd, fordi det har ikke vært store rivninger om verken plassering eller utseende. Det eneste unntaket er muligens rabalderet om regjeringskvartalet, hvor man ikke ble helt enige om hvordan Y-blokka skulle komme ut av det. Avgjørelsen er nå tatt og en får bare håpe at det er til alles beste.

Oslo hadde ikke et godt rykte å ta vare på i utgangspunktet. Folk utenfra var skeptisk til denne interne bykulturen som ekskluderte alle som ikke var fra det sentrale Østlandet. Byen ble anklaget for å være seg selv nok og at den vendte ryggen til landet den er hovedstaden i. Folk frøs og svettet i Oslo. Det var bitende kaldt om vinteren og altfor varmt om sommeren.

Men så skjedde det noe. Innvandrere kom til byen i hopetall og den etniske diversifiseringa har nok vært med på å gi resultater. Ingen liker ghettofisering, som betyr at alle de som kommer til Norge som flyktninger samles et sted etter hvert. Men i dette tilfellet har både politiet og politikerne i byen samarbeidet godt og unngått de verste feilene som man har sett i Malmö, Sverige. I dag kan en derfor møte folk fra hele verden dersom man tar seg en tur gjennom Oslos gater. Raymond Johansen, byrådslederen, sier at det bor folk fra godt over hundre nasjoner der.

Nå er ikke Oslo alene om å forvalte kulturen vårt lands kultur, men det har vært et sted for forandring av de mest saftige delene av vår felles kulturarv.

Oslo har de siste tiårene vært byen folk reiser gjennom for å komme ut av landet. Koronaen har imidlertid gjort at folk fra resten av landet har feriert der. De har svermet til byenes by i feriene sine, ettersom det har vært nesten helt forbudt å reise utenlands. Da har man benyttet seg av kulturtilbudene og annet en har funnet formålstjenlig. Hovedstaden er endelig blitt nettopp det. En hovedstad.

Mye kan sies om at mye makt er samlet her. Stortinget er her og regjeringen sitter også her. Men hvordan er det vi ønsker at det skal være. Skal regjeringen ikke ha sete i hovedstaden vår? Skal ikke den lovgivende forsamlingen være i Oslo? Hvor skal den eventuelt da ligge?

En blir aldri ferdig med evolusjoner. De varer evig og en god evolusjon skal hele tiden sette spørsmålstegn ved hvordan en kan løse saker. Revolusjoner er i sin form adskillig mer ødeleggende ettersom mye må rives ned og ødelegges for så og bygges opp igjen. Mens stille endringer, evolusjoner, er å legge bak seg endringer som ikke virket etter hensikten og så gå videre i marsjen mot å være god nok for alle.

Oslo er omsider blitt en vakker by. Uterommene er blitt tatt vare på og vi som slet våre tidlige år her nede i den gamle byen på femtitallet og etter det, vi kjenner oss nesten ikke igjen. Nå irriterer vi oss over sparkesykler og annet vi er bedt av pressen å irritere oss over, men det er og blir bagateller.

Små verkebyller i tiden som politikerne i Hovedstaden vår garantert kommer til å fikse. Selvsagt synes vi det er dumt at koronaene har stengt alt av uteliv, men nå er våren kommet til Oslo også. Dagene blir langsomt mørkere og snøen som holder til høyt oppe i atmosfæren venter spent på å legge seg silkemykt over asfalten her nede hvor vi labber rundt.

Saker og ting løsner, og selv om det neppe er lov, så smaker det godt med en iskald øl i parken når sommernatten legger seg innsmigrende og omfavnende inntil en ensom byvandrer, som ikke skal annet enn å finne flytoget for å pelle seg hjem der nord. Det blir ikke helt mørkt engang. I denne byen der en ikke risikerer så mye annet enn å møte en annen øltørst tiger i skumringen, før toget vender nesen sin mot Gardermoen. Kan man nå si at man elsker Oslo en smule? Er det for drøyt?