Da mormor ble bisatt på sin fødselsdag i fjor så hadde hun levd tretti år lengre enn forventet levetid da hun ble født. En helt ordinær kvinne, som vokste opp som den eldste i en søskenflokk på seks på en liten gård på Sjursnes ved Ullsfjorden i Troms. Hennes far var kirketjener i tillegg til selvforsynt fisker og bonde. Hennes mor tjenestegjorde til tider ved Giæver-gården på Lyngseidet, der fru Giæver var så begeistra for henne at hun insisterte på å bære mormor til dåpen. Haldis Alvilde Hemmingsen ble hennes navn til hun giftet seg Hagen.
Som så mange kom Haldis til Oslo etter krigen for å finne arbeid. Dette var på et tidspunkt nordlendinger fortsatt var uønsket i Oslo, og hadde problemer med å få jobb og hybel. I en masteroppgave om nordnorsk identitet i møte med Oslo fra 2010 står det at forestillingene om nordlendingene var at de var primitive, skitne, late, drikkfeldige og vulgære. Som fordommer sjelden gjør, så traff ikke dette spesielt godt. Gjennom andre hardtarbeidende familiemedlemmer og bekjente fant hun både jobb og husvære, først som barnepike for en legefamilie i Helgesens gate ved Sofienbergparken på Grünerløkka. Hun skal ha væt på hils med Werna Gerhardsen, som gikk tur med lille Rune i området.
Etter hvert ble hun stuepike på legendariske Viking Hotel, hvor både hun og søsteren Ester steg i gradene til servitør i frokostrestauranten. Hun endte sitt yrkesaktive liv som servitør på The Scotsman, eller «Skotten», som den blir kalt nordpå. Et munnhell er at forskjellen på Karl Johans gate og nordlendinger er at Karl Johan går forbi Scotsman. Det gjør ikke nordlendingene. Siden hun var nordlending selv, så skal hun ha hatt en egen tone med mange av stamgjestene og ble ofte sendt bort for å skjenne på dem dersom de var ufine. Selv drakk og røykte mormor aldri.
Da mormor fikk sin eneste datter og senere ble skilt ved dom i Oslo tingrett, var ikke mulighetene så mange. Mamma ble sendt for å vokse opp hos sine besteforeldre på Sjursnes, nesten 200 mil unna. Når man snakker om kvinners deltakelse i arbeidslivet så glemmer vi ofte at de fleste kvinner alltid har jobbet, lønnet eller ulønnet. De hadde færre valgmuligheter og måtte av og til ta hjerteskjærende valg.
Mormor jobbet ikke for å realisere seg selv, men for å forsørge seg selv. Selv om hun hadde jobbet i nærmere tjue år da folketrygden kom, var det først da hun ble pensjonist at hun fikk det mer romslig. Da hun døde fikk hun utbetalt rundt fire tusen mer enn minstepensjonister, hovedsakelig andre kvinner på hennes egen alder som har vært forsørget av sin mann og vært hjemme med sine barn. Det valget hadde ikke mormor. Likevel tar norske politiske partier til orde for å gi mer til de som ikke har tatt pensjonsgivende arbeid og inntekt. Dermed blir verdien at hennes valg og hennes arbeidsinnsats blir mindre, i likhet med alle dagens yrkesaktive i deltid eller lavlønnsyrker.
Mormor hadde ingen
klassereise. Hun var i lavlønnsyrker hele livet. Hun ble delvis ufør og dermed førtidspensjonist da hun ble 62, etter å ha jobbet hele livet omtrent uten sykedager. Hun var sparsommelig, men raus. Hun kunne ta T-banen rundt i Oslo for å kjøpe sin favorittkaffe litt billigere, men var desto raskere til å sette på kjelen. Hun sa hun husket «da han Willoch kom til makten». Med lavere inntektsskatt kunne hun kjøpe en varm vinterkåpe på én lønning, i stedet for å spare over flere måneder. Hun elsket sport, og vi barnebarna har ingen problemer med å huske hvor vi var da Oddvar Brå brakk staven.
TV-en holdt på å fyke ut fra balkongen i treromsleiligheten på Trosterud. Etter at prisreguleringene og restriksjonene på boligmarkedet ble opphevet, kunne hun flytte fra en ettroms i Vika til en litt større leilighet i 7. etasje i en høyblokk der. Vi bodde på Veitvet, på andre siden av Groruddalen. Siden det var dyrt å ringe via det statlige monopolet som før var Telenor, så pleide hun å ringe to ring og legge på, for så å blinke god natt med stuelysene dalen. Etter hvert flyttet hun selv til Veitvet for å komme nærmere oss. Hun ble boende der og trives lenge etter at vi flyttet derfra.
Da hun hadde nedbetalt all gjeld, levd nøysomt og spart nesten hele pensjonen, fikk hun plutselig formuesskatt. Det opplevde hun som urettferdig og en straff for å nettopp verken sløse, røyke eller drikke. Hun ble kalt riking på nyhetene. Selv nektet hun oss å ta henne med på Theatercaféen på bursdagen sin fordi hun ikke følte at hun var fin nok til å gå et sted hun hadde jobbet selv. Selvsagt var hun mer enn fin nok. Selv om hun mente at fotball var «meir interessant på syttitallet, for da var shortsan trangar». Hun var nordlending. Tross alt.
For å ha henne nærmere, så hjalp vi henne til å kjøpe en mindre leilighet i vårt borettslag. Hun trivdes bare sånn passe. Trivselen steg da hun flyttet til Paulus sykehjem i nærheten, som ble omtalt som Norges beste sykehjem da private Attendo var ansvarlig for driften. Igjen kunne vi blinke til hverandre, denne gangen over Akerselva.
Pandemien gjorde at vi ikke kunne besøke henne det siste året hun levde. Vi kunne stå utenfor og vinke til henne på balkongen, men merket at hun forsvant fra oss når hun ikke fikk den aktiviteten vi kunne gi. De to siste ukene fikk vi likevel fri tilgang for å besøke. Hun fikk møtt sitt ni måneder gamle oldebarn for første gang, min nydelige nevø og lykkepille som ga liv til dagene hun hadde igjen. Mannen min holdt rundt henne før hun gled ut av bevissthet, og søsteren min og jeg holdt henne i hendene til det siste.
Mormor var på ingen måte uønsket i våre liv. Medisinsk utvikling, gode helsetjenester og velferdstjenester gjør at vi får beholde våre besteforeldre lengre, og vi er takknemlige for den tiden vi fikk med henne. Vi tar henne nå med på en siste reise, for å sette ned urnen på Lavangen kirkegård på Sjursnes der hennes foreldre og avdøde søsken er begravet. På bisettelsen på fødselsdagen hennes i fjor var vi kledd i svart. I år kler vi oss i grønt, mormors yndlingsfarge, når vi setter ned urnen på hennes fødselsdag den 4. august. En farge som symboliserer livet selv, et levd liv, kanskje som uønsket en stakket stund, men inderlig ønsket deretter.