Fra sidelinja:

Flokkdyrets død

Hva er det vi bruker penger på når kontoen i banken renner over av sedler?

  Foto: Frank May / NTB scanpix (illustrasjon)

meninger

Flommen av penger vi etter hvert omgir oss med i en nokså vanlig husholdning, skaper utrolig interessante forhold.

Ikke la oss snakke om ensomhet denne gang, fordi det ordet er forbeholdt folk som virkelig trenger det. De ensomme vi vet og hører om er de som lar være å ringe inn til alarmtelefonen før de i mange tilfeller tar livet av seg selv. Det er litt for trist for denne kommentaren.

Herman Kristoffersen, spaltist  Foto: Knut Jenssen

Kanskje det aller første av noen betydning for husholdningene som skjedde var den elektriske vaskemaskinen når den gjorde sitt inntog i husholdningene. Man delte da på den fordi den var så utrolig effektiv. Sentrifugen som hvinte rundt med tusenvis av omdreininger i minuttet var et slags vidunder ingen hadde sett før, men som alle ville ha en viss adgang til. Klærne ble nesten helt tørre.

Fjernsynet kan i dag i dag ikke være under 70 tommer målt skrått over skjermen. Det er standarden. Og en skal ha alt av abonnementer og utstyr for å se hundre fjernsynskanaler og hele Premier League samt den norske eliteserien i løpet av den korte sommeren vår.

Dyrt er det også. Netflix og HBO, Disney og alle andre som har sine regninger å sende rundt skal ha betalt? Men hva unner man seg ikke når man skal snu ryggen til den gamle tiden?

Hva sies ellers om sin egen badstue? Ikke bare det, større stue på huset enda ungene har flytta ut for lenge siden. Biljardbord i kjelleren må man ha, mancave, barskap, oppvarmet asfalt utafor døra. Evig oppussing av hus og nytt kjøkken til en drøy halv million. Hytte på fjellet og i fjæra. Bil, båt og annet av materielle goder. Ikke minst bare for å få se det en tror er et grønt nabotryne. En tror gjerne naboen misunner en det meste.

Og hva med det enorme fyrverkeriet nyttårsaften som trumfer alt annet? Nabolaget blir bombet flatt for å vise hvem som er sjefen der. Drikkevarene kommer i tillegg.

Noen av oss liker ennå å ferdes på disse anleggene som er de gamle campingplassene. Slutt er det på de tider da en måtte stå tidlig opp om morgenen for å dusje eller å bruke dassen på anlegget. Nå har en alt dette selv i sin egen bil til en drøy million, og når det før var en eller to tre dasser innenfor gjerdet der, er det nå nesten ubegrenset med avløpskapasitet for den trengende. Bare at mange har sitt eget, og det er helt privat, bare så en vet det.

Er det bare fantasien som setter grensene for dette sløsevanviddet?

Og hvem er så vi som gjør dette? Reiser vi alene på livets savanne og klarer oss best alene? Som i en westernfilm streifer vi rundt i vår selvvalgte isolasjon, riktignok uten hest, og nyter hvert eneste øyeblikk av alenegang inntil vi segner om på en av våre ytterste dager, mett av dage og fornøyd med hvordan livet har vært for oss her på den lille blå planeten vår?

Nei, slik er det dessverre ikke. Inne i sjela er vi fremdeles flokkdyr som trivs best under fellesskapets vinger. Om livet vender seg mot oss, vi blir syk eller vi trenger litt varme fra en eller annen, vender vi oss dit. Vi søker da inn i flokken vår igjen, og verdsetter omsorg og interesse for oss som enkeltmennesker. Det som holdt oss borte fra å se det, var pengene som flommet over oss ettersom velstanden ble tyngre å bære enn hodet vårt greide å administrere.

Kanskje er vi ikke skapt for slike eksesser som et gyllent liv med alt av eiendeler? Kanskje er det mer slit og tyngre dager som er vår egentlige stil.

Vi trenger faktisk mye mindre enn mange av oss har skaffet seg, og vi burde kanskje bruke vår gjenværende tid på jorden til å søke opp det som måtte være av fellesskap og samhold i flokken vår. Et nedbetalt huslån og lav rente har forhindret oss fra og stå opp om morgenen og kranglet oss inn på dassen på favorittcampingen vår. Vi skulle heller sirklet rundt utenfor dørene der og lurt på om det er nok varmt vann igjen i sisterna slik at en kan få vasket av seg den tiden som har gått.

Nei, vi er slett ikke ensomme. Det er ikke det minste synd i oss. Vi har valgt dette selv. Vi har vraket fellesskapet for å dyrke våre egne kortsiktige behov. Vi skal ikke ta livet av oss, vi er ikke engang i risikogruppa. Egentlig er vi utrolig godt fornøyd med oss selv siden vi aldri behøver å ha med noen andre å gjøre. Ikke et eneste levende menneske står i veien for lykken vår. Vi har kjøpt oss forbi køa med våre egne midler. Og det er slik vi vil ha det?

Det var ikke noen av oss som døde denne gang. Det var bare flokkdyret som fikk seg en smell.