Jeg har tilbragt flere uker av sommeren på vaksinesenteret i den gamle lærerhøgskolen på Mellomvegen. Det har gitt meg noen av de mest interessante samtalene og menneskemøtene på lenge. Så mye kompetanse og livserfaring samlet på ett sted har jeg aldri vært borti i noe arbeidsmiljø tidligere.
De fleste av oss har i disse dager vært innom vaksinesenteret på Mellomvegen. Folk som kommer for å få vaksine er glade og begeistringen dokumenteres gjennom selfies og store smil bak munnbindene. Vi er alle i den samme båten. Vi skal komme oss gjennom dette sammen.
Her møtes kjentfolk hver dag og takker for sist. Stemningen på vaksinesenteret gir rene festivalfølelsen, som vi også vet er en del av lyset vi kan skimte i enden av en mørk og evigvarende pandemitunnel. Dette er fint, men det er ikke først og fremst det som har gjort dette til en fantastisk sommerjobb-opplevelse. Det er dem vi kan takke for det fantastiske maskineriet vi har på vaksinesenteret, pensjonistene.
Det er ikke den første «dugnaden» de pensjonerte sykepleierne du møter på vaksinesenteret har stått i. De fleste av kollegaene mine på vaksinesenteret er født på 40- og 50-tallet. Mange av dem startet sin sykepleiekarriere en gang på 70-tallet. Det skjedde mye på 70-tallet. Både i et kvinnefrigjøringsperspektiv og innenfor sykepleiefaget.
I samtale med disse rå kvinnfolkene blir det så tydelig hvordan kvinnekampen på 70-tallet, og kampen for å løfte sykepleiernes akademiske status, går hånd i hånd. I 1972 gikk norske sykepleiere for første gang ut i streik og det var også på denne tiden avlivningen av den tungdrepte myten om at sykepleieryrket er et kall startet.
Som ung i det Herrens kvinneår 1975, har de banet vei for oss som kommer etter. Bygging av barnehager, lik lønn for likt arbeid og retten til å bestemme over egen kropp er noen kamper. Eller dugnader, da, hvis vi virkelig skal fortsette å bruke 2020s mest irriterende begrep. Vi skylder dem en helt enorm stor takk.
I dag er det svært få som stiller spørsmål ved at sykepleierutdanningen er en treårig bachelor, men slik har det ikke alltid vært. Mange ganger har den treårige utdanningsmodellen av sykepleierne vært forsøkt rokket ved, sist i 1977. Sykepleiermangel har blitt brukt som argument for å gjøre utdanningen kortere og mindre teoretisk. Noe som i enden bare reduserer oss til billigere arbeidskraft.
Heldigvis har fagorganiserte sykepleiere kjempet for å bevare den treårige, enhetlige sykepleierutdanningen, når den har vært under angrep. Sykepleiermangelen har eksistert så lenge sykepleiere ikke har fått anstendig lønn for arbeidsbelastningen og ansvaret som hviler på oss. Men noen «der oppe» har visst tungt for å se logikken her ettersom sykepleiermangelen ikke ser ut til å snu med det første.
På vaksinesenteret befinner det seg enormt mye kunnskap. Gymsalen er full av kompetanse innenfor avanserte fagfelt som anestesi-, intensiv-, operasjon-, kreft-, barne- og psykiatrisk sykepleie. Det er en ledelse- og organisasjonskompetanse av rang. Også innenfor min egen spesialisering, helsesykepleie, har samtalene vært mange og interessante.
På kjøreturer imellom innbyggere i vår vidstrakte kommune som trenger å vaksineres hjemme, har jeg fått mange gode råd og refleksjoner. Dette kommer godt med for ei som har mesteparten av yrkeslivet foran seg. Jeg har snakket med jordmødre som har vært med å starte opp og utvikle jordmorutdanningen ved UiT. Jeg føler meg så heldig som får ha disse gode samtalene med sykepleiere som virkelig har satt sine spor. De gjør meg så stolt av profesjonen min. Jeg skylder dem å fortsette å videreutvikle faget og arbeidsvilkårene.
I dag ser vi en motstand mot at sykepleiere tar master. Det viser seg i stillingsutlysninger for spesialsykepleiere som ikke legger ved krav om master. Da må en lønnes etter master, og det er jo ikke spesielt lønnsomt. 90 prosent av sykepleiere i Norge er kvinner. Fortsettelsen av jobben med å øke sykepleiernes akademiske status i samfunnet er i aller høyeste grad en kvinnekamp.
Erfaringen og kunnskapen mine kolleger med et helt yrkesliv bak seg har – som fagpersoner og mennesker – er en skatt. De har vært gjennom streiker, reformer, nedskjæringer, og omorganiseringer. De har til og med vært gjennom overgangsalderen.
Det eksisterer null frykt for represalier etter kritiske ytringer om arbeidsmiljø og drift på egen arbeidsplass. Det er befriende å være deltaker på et personalmøte der ingen er redde for å si hva de mener. De har stått i frontlinja før. Og de gjør det igjen, med humør, kreativitet, drivkraft og engasjement.
Selvsagt skal vi takke pensjonistene for arbeidet de gjør på vaksinesenteret, det er en viktig jobb. Dette gjelder også pensjonistene som står for logistikken. Men vi skal takke sykepleiens foregangskvinner for veien de har banet for oss som kommer etter. Det er disse kvinnene vi står på skuldrene til. Som sykepleiere, som masterstudenter, som kvinner, som mødre og som pasienter.
Vi skylder dem å fortsette den viktige jobben. Vi skylder dem å være litt mindre «flink pike» og litt mer idealist. Sykepleieryrket er fortsatt et godt eksempel på hvordan kvinnedominerte yrker nedvurderes, men også et godt eksempel på at kamp, fagorganisering og utdanning fører frem. Vi må fortsette å legge stein på stein. Kanskje vi må flytte på noen steiner også.