At miljø og klima skulle bli en vesentlig sak i det norske stortingsvalget, burde ikke være en bombe, all den tid miljøsaken er den aller viktigste for minst ett parti som allerede er representert på Stortinget. Flere parti har den også som en sentral kampsak, på både sosialistisk og borgerlig side.
FNs klimapanels nye hovedrapport, som ble lagt frem tidligere denne uka, har løftet saken ytterligere inn i offentligheten. Naturlig nok. Noe annet hadde vært underlig. Rundt 700 forskere fra 90 land har, på vegne av nesten 200 land, med til dels svært forskjellig policy om hva miljøpolitikk skal og bør være, skrevet en rapport som tegner et bilde som er alt annet enn oppløftende. FNs generalsekretær har gitt rapporten «kode rød» for kloden og menneskeheten.
Jeg har ikke lest hele rapporten selv, men de store linjene synes nokså klare. Det man før trodde var en vitenskapelig sammenheng mellom menneskelig aktivitet og ekstremvær, bekreftes nå vitenskapelig. Havet flyter over i plast, det forsures og varmes opp. Artsmangfoldet til havs og på land synker. Lista er lang. Det ser ikke bra ut.
De mest ivrige tar til orde for å stoppe norsk petroleumsvirksomhet innen et tidsvindu i overskuelig fremtid. Andre mener den bare bør bremses. Noen mener vi bør nøye oss med å slutte å åpne nye letefelt. Forskjellige etablerte stortingspartier har detaljerte ideer og planer for hvordan dette bør gjøres. I tillegg har en rekke forskjellige miljøorganisasjoner, uten partipolitisk tilknytning, kommet på banen med både bannere, advarsler, kronikker og appeller.
Dette kan man selvsagt mene hva man vil om. Vi bor i et fritt land. At noe kommer fra akademia er heller ikke ensbetydende med udiskutabel og objektiv sannhet, men det er likevel verdt å påpeke at FN-rapporten ikke er skrevet av en liten okkult gjeng med fjerne, hasjrøykende, militante veganerhippier som lever ute i skogen, adskilt fra sivilisasjonen.
Og det er selvsagt motstemmer. I Norge har vi både partiledere og kjente stortingspolitikere som synes både rapporten og Norges ansvar i saken er sprøyt og tullball. Det som forundrer mest er likevel den subtile og utilslørte hatretorikken som anvendes fra klimaskeptikere, og det er særlig unge klimaaktivister som får unngjelde, og i særdeleshet unge kvinner. Ikke minst er frykten for hva disse damene skal stelle i stand av festbrems og økonomisk undergang av den mer aparte og paranoide sorten.
Svenske Greta Thunberg (18) er den som skremmer mest, og så mye at selv den forhenværende presidenten i USA, også kjent som verdens mektigste mann, lot til å være livredd henne og hennes budskap, så mye at han gjorde det til vanlig foreteelse å herse med, latterliggjøre og mobbe henne i sosiale medier (da han fortsatt var ansett som voksen nok til å være der).
Også her på berget har hun satt sinne og frykt i kok. Carl I. Hagen (77), Frps partiformann i nesten 30 år, har gjentatte ganger tatt til sosiale medier for å advare mot henne. Forfatterveteranen Alf R. Jacobsen (71) tok helt av i et intervju med nettstedet bok365.no i fjor, der han følte seg berettiget til å hevde følgende: «[…] i dag dikterer Greta Thunberg landets politiske valg. […] Er det skamfølelsen som drar de intellektuelle mot totalitære ideer og undergangsfantasier?»
Lan Marie Berg (34), stortingskandidat for MDG i Oslo, vekker også voldsom harme og fremstilles også som velferdsstatens nemesis. Så sent som inneværende uke la Frp-leder Sylvi Listhaug (43) ut en Facebook-status, med et filmopptak der hun sitter i en frekk sportsbil (som selvsagt går på fossilt brennstoff), ruser motoren og smiler, med teksten «Hør på den lyden! Tror dere MDG-Lan kommer og arresterer meg?», etterfulgt av en LOL-emoji, som ler så tårene spruter.
Listhaug og rådgiverne hennes vet selvsagt hva de driver med, og det som kanskje ser fleipete og gøy ut er alt annet enn gøy, all den man vet at Berg er en småbarnsmor som i perioder har måttet leve med politibeskyttelse på grunn av gjentagende mengder draps- og voldstrusler fra folk som er uenige med henne. De som trenger mer dystopisk påfyll kan oppsøke FB-sider som «Vi som ikke ønsker MDG i maktposisjon». Eller la være.
Onsdag måtte TV 2 Nyhetene slette et innlegg med den norske UNICEF-ambassadøren og klimaaktivisten Penelope Lea (17) – fordi kommentarfeltet var så himla grovt og stygt at TV2 ikke klarte å moderere kommentarfeltet fort nok, etter hvert som truslene og sjikaneringen haglet inn.
Det er i det hele tatt deprimerende at vi har kommet hit. Én sak er den totale mangelen på anstendighet og respekt for grunnleggende, demokratiske spilleregler. Noe annet er den helt merkelige frykten for andres meninger, meninger som attpåtil er klart i mindretall.
De tre største partiene i Norge per nå (Ap, H og Sp, som ved siste måling alene ble målt til 63 prosentpoeng, og der ett av dem garantert sitter med statsministeren i landet etter valget) er alle samkjørte i at Norge skal lete etter mer olje og ikke stenge ned produksjonen overhodet. Med støtte fra Frp (11 prosentpoeng) vil de alene ha nesten tre fjerdedels flertall i nasjonalforsamlingen. Det er svært gode nyheter for alle klimaskeptikere i landet, og dermed lite å være redd for, om man ikke er redd for miljøet, da.
Og, ja, det er sikkert provoserende at Lan Marie Berg brølte ut at hun elsker bompengestasjonene, men det bør i grunn ikke være mer provoserende enn at det rundt om i hele landet for to år siden ble stiftet egne, politiske parti hvis eneste kampsak var å forhindre bompengestasjoner.
At to tenåringer fra Norge og Sverige slår alarm og mener vi må dra i bremsene burde ikke være mer truende enn at etablerte menn over 70, med god tilgang til mikrofonstativ i offentligheten, sier det motsatte, at vi bare skal peise på og slutte å bekymre oss. De påpeker at de unge kvinnene ikke er akademisk utdannede forskere, men unnlater å understreke at det samme er tilfelle for dem selv. Og sånn kunne man fortsatt.
Miljø og søppel kan være så meget. Og man finner grums i de aller fleste leire. Men denne flammende hatretorikken mot, og latterliggjøringen av, folk som tar til orde for en høyst legitim og demokratisk fundamentert politikk, er sannelig en forsøpling av det offentlige ordskiftet vi hadde klart oss godt uten, nå når det lakker mot valg.