Før sto de der og smilte. De var i blått og de var i rødt. Noen hadde striper på skuldrene eller noe som liknet på stjerner rundt halsen for å få deg til å tenke på at dette var offisielle personer stappfulle av kunnskap om mye som angår deg. Vennligheten lyste av dem. De ville da at du skulle få all den informasjonen du trenger for å bevege deg rundt på flyplassen, offentlige kontorer eller hvor du nå måtte være. Det er likevel på flyplassen at det går unna.
Nå er all denne informasjonsstrømmen blitt bare nok en applikasjon du ennå ikke har lastet ned på smarttelefonen din. Prøv aldri å ringe noen, du får ikke svar uansett, for om det fins et telefonnummer å finne på en av sidene du har rokert deg fram til, så er det ingen der. De har bare glemt å fjerne det.
Det er virkelig rart. De menneskene som var der før, hvor er de nå? Er de på ferie eller er de uføretrygdet og blitt utslitte vrak som ligger på det siste bak skrankene? Er de samlet bak der et sted, i arrest eller noe slikt? Sitter det skarer av rød- og blåstripete mennesker langt inne bak systemet og prøver å komme ut til oss, for å fortelle oss noe om det å fly, om å forandre billetten vår, og hva boardingkortet vårt inneholder av nyttig informasjon?
Men sikkerhetsvaktene er der ennå. De sjekker alt du har med deg. Tannpasta skal være i egen plastpose og alle klær må legges i en kurv sammen med mobiltelefonen din eller hva du nå hadde med deg av ledninger. PC skal i egen boks og om nøklene til ytterdøra er litt store av seg, kommer de til å hyle avslørende i den porten du skal igjennom. Har du forresten husket at beltet ditt ikke må ha mer enn noen få gram metall i seg, ellers skriker det også sin aggressive advarsel i porten?
Alt dette kan være greit, men plutselig kan du likevel bli pekt ut til tilfeldig kontroll. Ikke noe galt i det, alt er effektivt og testet på alle måter i nitide tester inne i vaktselskapets lokaler. Du kan ha gjemt et eller annet under fotsålene dine for de må man bare vise, selv om stortåa stikker nysgjerrig ut av dem. Og har du noe som minner om stål i skoene dine, må de også av, så vaktmannen/damen kan se hva de inneholdt.
Gjør det egentlig så veldig mye om alle disse som var der før er forsvunnet? De jobbene de hadde, var de gode? De sto jo bare der bak pultene eller lukene sine. De er der ennå, lukene som står og roper ut sin tomhet. Så de ansatte frem til å komme på jobb om morgenen inne i lukene sine?
Ja da, de har sikkert pensjon og alt det der, men har de nå fått bedre jobber et eller annet sted, er ikke det blitt enda bedre for dem da? Kanskje ble de nylig innførte applikasjonene frihet for noen og fengsel for andre. Vi har fått færre å snakke med, men de har til gjengjeld fått sin frihet fra rutinepregete jobber som de egentlig hatet.
I dag er det bare sikkerhetsvakter der. De er flotte i sine uniformer. Det er nemlig noe med uniformer. De inngir respekt, og de sier at du er noe der du er. Det trenger ikke være så mye, men det du bestemmer over er det bare du som avgjør i øyeblikket. Dessuten sitter klærne godt til kroppen. De skal kunne vaskes mange ganger og se bra ut i mange år.
Andre finner du ikke, bare han eller hun i kafeen som selger vann, for slikt får du aldri gjennom kontrollen selv om du prøver å skjule den lille og tomme flaska di for kontrolløren. Kranene på toalettene inne i avgangshallen er også nå blitt laget slik at en ikke kan fylle den tomme vannflasken din inne på toalettet med vann. Her har man vært svært nøye med designen av kranene. Lønnsom design som koster penger.
Er det den samme sangen om igjen? Det gamle mot det nye. Utfordringene som står i kø for alle, men for noen er denne køa ekstra lang. Det er der vi står alle vi som er over et visst antall år. Eller vi er blinde, funksjonshemmede eller tunghørte. Noen uten apper, noen uten smarttelefoner og noen uten nettbrett og PC. Noen uten alt bortsett fra et enkelt medlemskap i Nav.
Vi er ganske mange, men likevel ikke mange nok til å bestemme noe som helst. I hvert fall ikke til å sette standard for fremtiden.
Alle vi som mangler noe burde kanskje slå oss sammen og kreve opplæring i den tidsmaskinen vi er plassert midt inne i. Vi skal kjempe for å vinne over den tapte tid, og slåss til vi stuper for å få betalt regningene våre, for å fly, for å ta taxi eller bussen for den saks skyld også.
Systematikerne er overalt, men vi skal ikke kjempe mot dem, men heller lære å forstå dem. De har fått oppdraget å fjerne alle synlige mennesker i den tro at alt går bedre uten oss dumminger. De kan ha rett.