Næringslivet som hadde så store forventninger til oljen og gassen står nå og lurer på hvor det hele ble av. Er det virkelig sant at vi ikke skal lete etter mer olje og gass? Staten betaler 70 prosent av letingen, enten man finner noe eller ikke. Det er bare vi i lille Norge som har det slik. Det har vært en stor suksess tidligere, vi har funnet mye olje og gass, men så vil det snart ta slutt i et statsbudsjett eller noe slikt som kommer til oss i fremtiden.

I Nord-Norge hadde vi enda større drømmer enn dette. Vi så for oss næringsforeninger som blomstret opp i alle bygder og byer. Ilandføring av store ressurser skulle skje på alle odder som stikker litt ut fra fastlandet. Anlegg for utvikling av de enorme ressursene skulle komme over det hele.

Vi skulle bli som Sør-Vestlandet 50 år etter. Folk med utrolige kunnskaper skulle kjempe i boligmarkedet og kanskje bosette seg i landsdelens største by, Tromsø. Selv Harstad skulle blomstre opp, etter alle nederlagene knyttet til forsvaret, og alt slikt, i den lille blå byen.

Nå er altså dommen kommet. Nei, vi skal ikke slutte med olje og den slags, men det brenner et lite blått lys over det hele. Vi kommer ikke til å lete mye mer nå. Oljestrategiene vi har utviklet må legges vekk. Den oljen vi har funnet her på jorden er tilstrekkelig til å dekke forventet forbruk i mange tiår enda. Dessuten har generalsekretæren i FN blandet seg inn i diskusjonen. Og det gjør han ikke hver dag. Staten kan ikke fortsette å sponse dette lenger. Vi trenger det rett og slett ikke mer.

I Norge har vi heldigvis de store feltene liggende utfor Stavanger. De produserer olje i femti år til, men det er noe alderstynget over det hele. Pengene sitter ikke så løst lenger. Det renner liksom ikke over noe sted. Om man skal investere i noe med olje, så tenker man seg litt om før det skjer. Man teller på knappene, som det heter. For å si det litt enkelt så er festen over. Nesten før den hadde begynt.

Vi er fortsatt, som vi lenge har vært, hardbarkede råvareleverandører. Vi er det for evig, og ikke noe annet. Vi leverer på strøm og mineraler. Masse fisk og noe aluminium. Litt kopper og noe jern. Masse små bedrifter leverer også kunnskap av første klasse og konkurrerer med de beste. Før laget vi sjokolade og fiskekroker, en slags bil (Troll og Think) og selvsagt vårt eget øl og brennevin som alle andre. Nå er riktignok det meste forsvunnet til utlandet. Fiskekrokene lages nå i Asia og er fortsatt noe av det beste som fins på markedet.

Å finne modige investorer som virkelig vil satse på oss, bla opp med penger, har nemlig alltid vært vanskelig. Pengene har ikke vært der når de trengtes. Om det skyldes formuesskatt eller alle våre rause ordninger om sykefravær, vites ikke, men det er ikke sant at den norske formuesskatten sørger for utsalg av næringer fra Norge. Til det er skatten for liten.

Sverige, som er et industriland, lager enda kulelager (SKF), noen biler og vaskemaskiner samt en god del annet som vi har bruk for av både digitale varer og annet. De har ikke våre rause ordninger med sykefravær. Likevel går det på en måte bedre. De klarer seg uten olje som hos oss dekker en sjettedel av hele statsbudsjettet vårt. De er blitt en selvbærende industrinasjon som har både kongehus og dyre nordområder med jernbane.

Så nå sitter vi her med fisken vår igjen. Alene. Ikke noe galt i det. Vår lange kyst har gjort mye godt for oss i tidens løp. Det sies at det er hele fem tusen kilometer av den om en regner inn alle skjærene og fjordene. Vi har alltid levert gode sjøfolk til verdensflåten og skånsomt hentet fisk opp av havet for å selge til velbeslåtte folk ute i verden.

Noen av oss ser nå at laksen vår ikke er helt uten problemer. Den forurenser våre fjorder og menger seg med lus. Vonde tunger sier at den også smaker litt annerledes enn laks fra det ville og store havet, men oppdrettslaksen er en råvare den også. Gode matkunstnere lager retter av den i alle metropoler rundt om på kloden. De koker, steker og maler den opp til fantastiske retter på den globale menyen.

Den var en gang vår glede, denne vennlige og røde fisken, men nå blir også den solgt til utlandet hvor den blir behandlet som noe helt annet enn at den er en helt vanlig nordmann fra de samme norske fjorder hvor mange av oss nordmenn og kvinner bor. Kanskje er også vi en slags råvare som det går mange av på dusinet?

La det ikke være noen som helst tvil om det. Vi klarer oss uansett. Det er ikke penger vi mangler. Vi kan leve med litt svakt finansiert hydrogensatsing i Narvik. Og mye annet som fortsatt mangler noe penger. Det som virkelig trengs for tiden er samhold og interesse for hverandre. Vi skal slett ikke fortvile. Å være norsk er ikke så verst når man bare tenker grundig nok etter. Godt valg alle sammen.