Da jeg i 2006 ble forespurt å gjøre flere stand-up-show for norske soldater i Afghanistan, var det aldri noen tvil om at dette var en mulighet jeg måtte ta. Selv om jeg var en innbitt motstander av krigen fra første stund, så var dette en mulighet til å lære mer om et land og en konflikt som fascinerte meg dypt. Jeg hadde året før levert en masteroppgave om den såkalte «krigen mot terror», og teoretisk kunnskap kunne nå suppleres med litt praktisk erfaring.

Eller noe sånt. Jeg ville egentlig bare oppleve Afghanistan, og landet var ikke da heller noen yndet feriedestinasjon. Sjansen for at jeg ville fått fruen med på en langweekend i Kabul var minimal, så her måtte jeg kjenne min besøkelsestid. På reiseplanen sto Kabul, Mazar-e-Sharif og Meymaneh.

Det ble en surrealistisk uke. Showene har jeg ikke så mange minner av, men jeg kan huske at jeg tonet ned mitt antikrigsbudskap allerede etter første kvelden. Det siste soldatene ville høre var mine synspunkter på hvorfor de ikke burde være der de var, og mer intetsigende vitser om sex og (andre?) hverdagslige ting slo adskillig bedre an. Dessuten var dette soldatene som skulle beskytte meg om noe gikk galt, så det var i egeninteresse å holde meg på deres gode side.

Det nærmeste jeg hadde vært en krigssone var en lørdagskveld i Vadsø, og jeg husker at jeg var skjelven i føttene etter en kjøretur gjennom Kabul sentrum. Det å få hatefulle blikk av menn med kalasjnikover på ryggen var en urovekkende opplevelse. Det var ikke som om jeg kunne forklare at jeg bare var i landet for å fortelle kukvitser. Besøket gjorde ingenting for å forandre min overbevisning om at okkupasjonen var en ræva idé.

Som en relativt nylig politisk oppvåknet student, husker jeg med forferdelse og fascinasjon angrepet på USA 11. september 2001. Som alle andre skjønte jeg også at en eller annen form for hevnaksjon var uunngåelig. Jeg hadde ingen problem med at de ansvarlige måtte stå til ansvar for det de hadde gjort, ei heller med tanken på at de måtte bøte med livet.

Det var likevel ikke gitt at den mest effektive løsningen var et militært angrep. Gjentatte tilbud fra Taliban om å utlevere Osama bin Laden til et tredjeland burde også blitt mer seriøst vurdert av den daværende Bush administrasjonen, og det er et gjenglemt faktum at USA gjorde et bevisst valg om å ikke drepe terrorlederen, til tross for at de hadde muligheten til det. Etter tre måneder med amerikansk bombing var uansett både Taliban og al-Qaida nedkjempet. Allikevel fortsatte USA og NATO krigen.

USAs statssekretær Anthony Blinken ble 7. juni spurt om han fryktet at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan skulle gå fra vondt til verre i forbindelse med tilbaketrekningen av de siste amerikanske styrkene. Han medga at det var en mulighet, men la til at han «ikke trodde det ville skje fra en fredag til en mandag». Og det tok riktignok mer enn en helg, men tyve års militærinnsats raknet på ti dager.

Det er da fascinerende å se Biden og NATO-sjef Stoltenberg gråte sine imperialistiske krokodilletårer over Afghanistans skjebne. Washington og Brussel synes ikke synd på andre enn seg selv, og er mer forstyrret av sin egen ydmykelse, enn Talibans gjenerobring. Biden presterte til og med å legge skylden på Trump for at han selv håndterte evakueringen av sine egne folk på en inkompetent måte.

Erna Solberg fikk på sin side en del kritikk for å si at Norge ikke har noe moralsk ansvar for afghanske flyktninger, men for det norske statsapparatet har det aldri handlet om det afghanske folket. Det regjeringsutnevnte ekspertutvalget ledet av Bjørn Tore Godal sa det eksplisitt i sin evaluering av det norske militærbidraget: «Norske militære bidrag påvirket ikke hovedbildet i Afghanistan. Det viktigste for Norge var imidlertid å sikre et godt forhold til USA og bevare NATOs relevans.» Tony Soprano kunne sikkert forklart deg at måten man «bevarer relevans» på ikke alltid er et vakkert syn.

Alle løgnene som vi har fått servert av de øverste ansvarlige for fadesen i Afghanistan burde ikke kommet som en overraskelse. Publiseringen av de såkalte «Afghanistan-papirene» i 2019 burde vært spikeren i kista for illusjoner om vestlig seier (hva enn det skulle innebære) – mens amerikanske myndigheter kontinuerlig skrøt av all fremgang de gjorde, satt de selv på dokumentasjon som viste det diametralt motsatte.

At sannheten er krigens første offer sto svart på hvitt for alle som gadd følge med. Når Biden nå sier at «nasjonsbygging» aldri var et mål for USA i Afghanistan, så er det en løgn så åpenbar og illeluktende at den eneste som ikke rødmer, er hans forgjenger. At Norge skulle være med å spre demokratiske og progressive verdier til et bakstreversk middelaldersamfunn er også ironisk. Vi insisterer tross alt på å beholde monarkiet, selve kronjuvelen av bakstreverske middelalderinstitusjoner.

Det eneste gode som kan komme ut av over 20 år med meningsløs krigføring i Afghanistan, er at det blir spikeren i kista for det militaristiske amerikanske imperiet, og dets påheng i Brussel. Norge har alene brukt nesten 24 milliarder kroner i Afghanistan. USA har brukt 17,864,750,000,000.00. Summen er så astronomisk at den blir abstrakt, men en ting er sikkert – om målet var å hjelpe det afghanske folk, kunne pengene vært brukt bedre.