Solberg har ledet flere regjeringer, alle preget av kaos og interne stridigheter. Og de har skapt rekordmange milliardærer og rekordmange barn i fattigdom. De har angrepet arbeiderrettigheter, gjort Norge til klimasinke, og nektet Dalai Lama inn hoveddøra på Stortinget av frykt for kinesiske reaksjoner. De har skapt kystopprør, bondeopprør, bunadsopprør og bompengeopprør. De ser ut til å bli tidenes mest upopulære regjering.

Hva som er det felles prosjektet i det borgerlige samarbeidet er vanskelig å se. Det spriker i alle retninger. På ett område har de likevel klart å finne sammen: Markedskreftene skal styre, og fellesskapet skal rulles tilbake. På område etter område har dette vært gjennomgangsmelodien. Og med det har forskjellene økt, de rike har fått stadig mer, og resten har tapt. Lex Solberg = Større forskjeller

Boligmarkedet illustrerer dette godt. Det har blitt en forskjellsmaskin under Solberg. Det frie markedet styrer, det offentliges rolle skal reduseres så mye som mulig. Resultatet? Det har aldri vært vanskeligere for folk med vanlige inntekter å få seg et hjem i byen enn nå. Boligprisveksten i Tromsø har for eksempel vært på 73,3 prosent på bare ti år, ifølge tall fra Kunnskapsbanken. I Tromsø har folk med lønn på nivå med sykepleiere kun råd til 12,7 prosent av boligene, ifølge sykepleierindeksen.

Det er ikke folk med vanlige lønninger som flytter inn i leilighetene på Vervet eller på Workinntoppen. For en bolig der en familie kan bo må du fort ut med seks millioner kroner i Tromsø. Med dagens utvikling risikerer vi at Tromsø blir en by der bare rikfolk har råd til å bo. Det er Ernas bypolitikk.

Kutt i formuesskatt har vært den største og viktigste satsingen til denne regjeringen. De årlige kuttene er nå på 10 milliarder kroner til landets aller rikeste. Det har skapt en mentalitet blant milliardærene om at det er urimelig at de er med på å bidra til skoler, barnehager, vann og avløp eller veier. Uten disse tingene ville det ha vært komplett umulig for folk som Witzøe å bygge opp en formue i første omgang.

Samtidig øker barnefattigdommen. Antall barn i vedvarende lavinntekt har økt fra 84 000 barn i 2013 til 115 000 barn i 2019, ifølge tall fra NAV. Sytingen over formuesskatten skjer også samtidig som store deler av den norske velferdsstaten, blant disse skoler og sykehjem, slår alarm om bemanningskrise. Lave overføringer til kommunene, sammen med årlige ostehøvelkutt i offentlig sektor, har fått noen ekstreme utslag.

På Karlsøy fikk faktisk fungerende ordfører og sykepleier, Parabaran Rajalingam (SV), beskjed om at han måtte jobbe ekstravakter på sykehjemmet. Uten at ordføreren steppet inn som sykepleier, ved siden av ordførergjerningen, ville rett og slett ikke bemanningen ha vært forsvarlig.

Langs kysten har vi hatt åtte år med frislipp og markedsstyring. Vi er vitne til en massiv urettferdighet, der store pengesterke rederier får karet til seg større og større andel av fellesskapets fiskerettigheter, mens kystsamfunnene og den minste flåten langs kysten av Nord-Norge svekkes og tappes.

Den samme logikken har fått gjelde i landbruket i nord: færre bønder, færre bruk, nedbygging av matjord og større avhengighet til import av innsatsfaktorer. I ruinene står stadig færre, store bruk igjen. I 2017 ble det lagt ned i overkant av to gårdsbruk hver eneste dag, ifølge tall fra Landbruksdirektoratet. Troms er fylket hvor nedgangen har vært størst. Dette skjer til tross for at det ikke er mulig å vise til stordriftsfordeler, verken for fiskeflåten eller i norsk landbruk. Vi høster ikke ressursene mer lønnsomt eller effektivt, vi høster dem bare mer urettferdig.

Det er færre som får ta del i den verdiskapningen kysten og bygda har levd av i tusenvis av generasjoner. For Nord-Norge har resultatet vært en katastrofe. Vi har befolkningsnedgang mer eller mindre i hele Nord-Norge, og utviklingen har akselerert de siste årene. Avmakt er vår største fiende

En ny tankegang dyttes på oss. Vi skal akseptere at de som har mye har rett til mer. Det er bare sånn det er. De med mange penger har rett til mange boliger, mange fiskekvoter, mange fordeler – og stadig færre byrder. Goder for de få, byrdene får resten ta.

«There is no alternative», kalte Margaret Thatcher det. I mange år ble den brukt som en unnskyldning for å kutte i velferdsstaten, arbeideres rettigheter og privatisere velferdstjenester. Kutt i felles velferd for at noen få skulle få mer. De skal få oss til å føle avmakt. Vi skal føle at det er umulig å gjøre noe med utviklingen. At dette er politikkens naturlov, vi har ingen innflytelse eller rolle. Vi vet at det er feil.

Politikk er for viktig til å overlates til en elite. Det handler om våre liv. Det er folket som skal styre samfunnsutviklinga, ikke noen få. Den gode nyheten er at folk er i ferd med å våkne. Motstand mot økte forskjeller i makt og rikdom har blitt den viktigste saken dette valget. Vi har nå en unik mulighet til en ny kurs, hvor folket står i sentrum.

Vår viktigste oppgave er å få tilbake optimismen og trua på at vi kan gjøre noe. Det er spesielt viktig i nord. Fatt mot godtfolk, det er endring på vei. Den 13. september sier vi nei til Erna Solbergs tankesett, og ja til ny optimisme, ja til ny positivet, ja til Nord-Norge, og ikke minst, ja til et samfunn for de mange, ikke for de få. Klart vi kan!