Kommentaren

Ka sku vi ha gjort uten olja? Sku vi ha bært bilan?

De store spørsmålene i livet og verden har meldt seg på nå.

Tegning av Odd Klaudiussen 

meninger

Klima og miljø og krig og fred og sånn datt plutselig ned i hodene på oss, attpåtil midt i valgkampen, og uten å spørre oss om lov først. Dette har slått ned som en klasegranat i norsk politikk, og mens noen ser ut til å være hardt rammet av skadene, er det andre som har skodd seg på andres nederlag, slik det ofte blir i krig.

Det er ingen oppegående mennesker i dette landet som ikke anerkjenner hva oljerikdommen har gjort for Norge. Vi er selvsagt heldige som hadde disse rikdommene liggende under havbunnen vår, men det er heller ikke noe vi bare kunne stikke et sugerør i og løfte en hevert ned i statsbudsjettet med.

At vi til slutt kunne nyte velferdsmilliarder av den er et resultat av ekstremt flinke folk i mange ledd, arbeidere med livet som innsats, uredde innovatører, teknologisk forskning i verdensklasse, politikere med ryggrad av stål som innførte knallhard beskatning på inntektene og som hadde en felles idé om at dette var noe som skulle tilfalle nasjonens innbyggere, attpåtil fremtidens innbyggere.

Hele oljeeventyret er på sett og vis vår månelanding, som det er all grunn til å være både stolt av og føle seg takknemlig for.

I det siste har debatten om næringas fremtid skutt fart. I likhet med den store eldrebølgen, er dette en debatt mange har vegret seg for å ta, fordi den er veldig ubehagelig. Men nå er det ingen vei tilbake. For det blinker rødt i oljelampa nå. Og alle vet det.

Logikken er enkel: Det er en ressurs som tar slutt en dag. Det er også en ressurs vi heller ikke vet hvor lukrativ den vil være et stykke inn i fremtiden. Og den er en vesentlig del av planetens klimaproblem.

Jeg har selv dykket ned i en hel haug med artikler og rapporter skrevet av folk med professoral innsikt i materien; både de tekniske, de økonomiske og de klimamessige aspektene ved utvinning av olje og gass. Det er mange tall, årstall og motstridende påstander.

Mye av det er svært innfløkt, ikke minst når man blir tvunget til å se de forskjellige aspektene i sammenheng. Likevel er det en enorm skråsikkerhet fra både politisk hold og blant folk flest om hva som er best å gjøre.

Jeg har for eksempel ikke lyktes i å skjønne hvorfor det, totalt sett, er objektivt klokt å bruke helt avsindig mange milliarder kroner på elektrifisere sokkelen med landstrøm for å gjøre totalproduktet mer miljøvennlig. Og oljegudene skal vite at jeg har prøvd.

For meg virker det som å montere sparedusj i privatflyet eller bedrive panisk livredning i et slakteri. På samme vis som at jeg ikke skjønner hvilken magisk trylleformel Norge bruker, slik at olja fra vår produksjon er så mye renere enn annen olje, all den tid den også er ment å brenne opp for å hente ut energien av den.

Når man hører de mest drømmende og ivrige petroholikerne snakke om norsk olje, høres det ut som det er lavendelolje som etterlater seg frisk duft og velvære ved avbrenning. Litt sånn som gamle tobakksreklamer, der man anbefalte å røyke en Teddy uten filter, for å oppnå fysisk velvære og rene tenner.

Jeg vet heller ikke hvilken dato eller hvilket tidspunkt vi bør fase ut olja, men siden den per definisjon ikke er en fornybar ressurs, kommer en sluttdato for industrien før eller senere uansett. Vi vet heller ikke om det vil være lønnsomt å lete etter ny olje, som skal utvinnes om 10, 20, 30 eller flere år. Og vi vet at den globale oppvarminga ikke er en fiks idé en svensk tenåring har funnet på, bare for å være kjip og slippe å gå på skolen.

Jeg vet også at jeg ikke er interessert i å ta de vanvittig store – og fornybare – ressursene i havet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, og spille miljøpoker med dem, i form av et risikofylt petroleumsprosjekt, med alt fra belastende seismikkaktivitet til potensielle miljøkatastrofer midt i matfatet, det samme matfatet som for flere tusen år siden skapte bosetting og liv også for mennesker langs den flotte kysten vår.

Derfor er det helt fjernt, og direkte uansvarlig, å mene at vi skal dra lua ned over øyne og ører og bare gønne på. Hvis vi ikke straks begynner å planlegge en gradvis og styrt avvikling av oljeutvinning, vil sjansene for at horder av nordmenn havner på NAV, ikke minst fra industrien selv, være overhengende. Fordi lønnsomheten til næringa er svært uforutsigbar kort vei inn i fremtiden, og fordi både landjorda og havene sakte kveles av menneskeskapt oppheting.

Dessuten må det bli slutt på den logiske kollapsen om at det ikke nytter hva lille Norge gjør, når det er så mange andre og mye slemmere og større skurker der ute. Kina og India er de enkleste nasjonene å peke på, som mange gjør. Slutningen later til å være at de er store og slipper ut masse drit, de brenner kull og de gir F i alt, og derfor kan vi også gjøre det. De er til sammen 2,8 milliarder mennesker, mens vi bare er 5,4 millioner. Hva er vitsen da, liksom?

Dette er en tullete tankegang. Følger man den inn i solnedgangen, er løsningen på de globale miljøproblemene at vi deler opp jordas befolkning i små nasjonalstater på 5,4 millioner byggere. Med et samlet innbyggertall på 7,8 milliarder vil dette gi oss cirka 1.400 nasjoner, der hver og én av oss kan slappe helt av, påpeke hvor små og uskyldige vi er, og si at vi orker ikke å gjøre noe før de andre gjør det.

Overfør tankegangen til menneskerettigheter, bistand, velferdsordninger, fredsforhandlinger m.m., og man skjønner for en åndelig kollaps dette tankegodset er. Å være små endrer ikke etiske krav og forventninger. Til noe.

Verden går ugjenkallelig mot ei fremtid der fossilt brennstoff verken bør eller kan være løsningen. Da må heller ikke Norge være den siste som står igjen, når alle de andre har slukket oljelampen og forlatt huset.