Etter karantener, hjemmekontor, én- og tometers avstand, fotballkamper uten publikum, konserter på YouTube, hjemme alene-fester (bokstavelig talt), munnbind, håndsprit og Espen Nakstad i alle kanaler, ser det omsider ut til at vi har fått ristet fram nok vaksinedoser til at hele Tromsø kommune er ferdigvaksinert i løpet av september måned.

Bortsett fra vaksinemotstanderne, da. Og unger i barnehage- og skolealder. Barn skal jo etter sigende tåle det fryktede viruset bra, men ikke før jeg hadde forsonet meg med denne beroligende tanken, slo hovedstadspressen til med sjokkoverskrift nummer 10.000 da de meldte at inntil 300.000 norske barn kan bli smittet av covid-19 i høst.

Av disse vil statistisk sett noen bli alvorlig syke, men til tross for dette er både den sannsynligvis avtroppende helseminister Bent Høie og fagfolkene i FHI enige om at samfunnet kan åpnes igjen – selv med deltavarianten som en skjult geriljakriger gjemt i hvilket som helst nesebor.

Men er vi klare for å vende tilbake til det som en gang var normalen?

Håndhilsing, for eksempel. Før var det en selvsagt ting med kroppskontakt når gamle kjenninger traff på hverandre, gjerne i form av en utstrakt hånd i møte med tidligere forretningsforbindelser, kolleger og naboer, eller ikke minst folk for første gang ble introdusert for. Av en eller annen grunn ble graden av tillitsvekkelse gradert etter evnen til å dele ut faste og tørre håndtrykk, noe som unektelig var et aber for folk som lider av håndsvette eller nedsatt gripeevne. Håndtrykkets kunst, perfeksjonert av eiendomsmeglere og bruktbilselgere, hadde sin storhetstid rett før pandemien slo ut for fullt.

I noen land og kulturer har håndhilsing vært uglesett, da det har blitt ansett som urenslig å hilse med hånden som benyttes til å tørke seg bak med; et tankesett som har vært oss fremmed inntil vi nå har fått gode grunner til å utvikle skepsis til å berøre andres hender ukritisk. Selv om vi nå snart har fått både ett og to vaksinestikk, er det vel ingen grunn til gjeninnføring av skikken å gni innsiden av fingrene – som vi stikker i munnen, tar på kjønnsorganet, fjerner avføring og tørker svette med – mot andres hender?

Og klemmen, hva med den? Den i utgangspunktet så unorske skikken med å hilse ved bruk av omfavnelse, ristet stive norske konvensjoner av seg på 90-tallet og arbeidet seg fram i køen over sosialt aksepterte måter å anerkjenne andres tilstedeværelse på. Toppen ble nådd da den da så uskyldsrene Therese Johaug møtte Kong Harald med utstrakte armer og kastet seg om halsen på monarken, etter å ha vunnet tremila i VM på ski i Holmenkollen i 2011.

Ti år etterpå virker det som en absurd tanke å gi seg hen til å klaske ansiktet mot folk som ikke tilhører kohorten din, nå som enhver fremmed person er en potensiell smittebærer. Hvor mange ganger må vi ha vaksinert oss, hvor mange mutasjoner og dødbringende smittebølger må vi gjennom før vi vender tilbake til å gni kjaker, som søvnige katter mot bordbein, når vi møtes, i stedet for å nikke kort og si hei? Hvis vi først skal kopiere dyreriket, kan vi jo like godt gå over til å lukte hverandre bak når man snubler over en gammel venn.

Tromsø har vært velsignet med et pulserende kulturliv, og alt fra festglad ungdom til samfunnsstøtter i satt alder har nytt godt av jazzfestival, Buktafestival, Rakettnatt og hva det nå alle kulturtilbudene våre heter. Her har vi stått som tomatbønner i en hermetikkboks foran scener hvor rockeidoler har svettet ut sine sanger over de første tilbedende radene med publikum, alt mens vi har hengt på hverandre, kysset og klemt, jublet og grått, mens vi har brølt spyttbefengte gledesytringer.

Hvordan skal det bli på Bukta om ingen gir seg hen til musikken? Og hvilken glede vil vi ha av vinterens rødvinsdynkede høydepunkt, filmfestivalen TIFF, om ingen kan stå i tett kø i jakt på restbilletter til en dokumentar om chilensk sauehold mens man opphisset diskuterer iransk nybølge?

Ser vi hen til idrettens verden, er det en himmelvid forskjell på kampene fra sommerens europamesterskap i fotball og kampene uten publikum i fjorårets sesong. Fotball uten publikum var i det hele tatt en blodfattig og kjedelig affære, som tydelig viste hvilken stor rolle tilskuerne har.

Uten et glødende Anfield i ryggen, tapte for eksempel Liverpool seks hjemmekamper på rad, noe som aldri har skjedd før i klubbens historie. Den levende tribunen løfter sine egne og trykker motstanderne ned i søla, oppildner i motgang og hyller i medgang. Lite er så malplassert som 22 fotballspillere foran femti tusen tomme seter.

Og der er vi også ved kjernen: Musikk skal fremføres for folk. Fotball skal spilles foran supportere. Teater må fremføres foran publikum. Kunst, kultur, underholdning og idrett – og det er jammen ikke alltid like lett å vite hva som er hva – blir til ånd og liv i samspillet med de det fremføres for. Mennesket er et sosialt vesen, som trenger andre mennesker for å trives, vokse, prestere og utvikle seg.

Det samme gjelder arbeidslivet. Ja, vi kan løse de viktigste arbeidsoppgavene uten å nødvendigvis å se noen fysisk. Ja, gode teknologiske løsninger kan fjerne mange av hindringene som har gjort det nødvendig å være på et kontor for å jobbe. Men hva skjer med oss etter et år sittende i sofaen med en bærbar datamaskin på fanget? Når jobben kan gjøres iført sliten joggebukse og flekkete t-skjorte? Når man aldri får småprate over en kaffekopp, aldri se sjefens kroppsspråk når vedkommende gir en beskjed, aldri spise lunsj sammen med en kollega – hva slags sosial kompetanse ender vi opp med?

Johnny Cash hadde en storslager på syttitallet, hvor omkvedet var at «flesh and blood needs flesh and blood» – kjøtt og blod trenger kjøtt og blod. Det hadde den godeste mannen i sort rett i. På et eller annet tidspunkt må vi komme ut av hulene og prøve å ta opp tråden fra livene våre igjen.

Men vi kan jo huske på å vaske hendene, holde oss hjemme når vi er snørrete – og kanskje roe bitte litt ned på klemminga i fremtiden.