Jeg er ikke på Tinder. Jeg slipper. Men jeg har en kompis som er der, en stilig danske i 30-årene. Han tok meg med på en rask runde i den digitale sjekkeverdenen, en liten innføring i nåtidens dansefest; om å by opp og by på seg selv, om å bli sittende langs veggen og stirre en hel kveld, og om å gå hjem alene eller med full pott.

Stein-Gunnar Bondevik, spaltist

Det heter «swipe» når man med en lett fingerbevegelse sier takk men nei takk, ganske likt det misbilligende blikket man fikk når drømmedama ikke ville danse. Av alle ting dansken swipet meg gjennom på vårt lille kafébesøk, så var det én av hans observasjoner jeg bet meg spesielt merke i: Hvorfor skal alle norske damer presentere seg selv i turklær, på en fjelltopp? Dette lurte han veldig på.

Først måtte jeg jo nesten sjekke at dette stemte – gjaldt det alle, liksom? Så han dro meg gjennom damene som passet inn i hans profil akkurat nå, i noen kilometers omkrets fra kaféen vi satt på. Og det var ikke sånn at han hadde haket av for at han var spesielt glad i fjellgeiter, det var ikke et valg en gang. De bare dukket opp, og ganske riktig, i turklær på en eller annen fjelltopp. Alle sammen.

-Slik er det ikke i København, kunne han fortelle. Der stiller damene opp i helt andre habitter, på helt andre steder og i helt andre positurer. Den eneste utsikten bildene byr på er utsikten til dem selv. Limfjorden eller Kattegat eller Himmelbjerget er overhodet ikke aktuelt som ramme rundt danske pigers liv og levned.

Jeg kan på mange vis forstå hans undring, Tinder er jo et veldig visuelt medium – og i tillegg ganske flyktig – her gjelder det å fange oppmerksomheten raskt og effektivt. Hvorfor man da velger å legge ut et bilde av Store Blåmann med en turkledt kvinne så vidt synlig i nedre billedkant, med buff og hua og fjellsko på, kan man jo alltids lure på. Man må virkelig vite at det er henne, bak all påkledningen, for hun synes ikke. Fjellet, derimot, er utvilsomt Store Blåmann.

Men så må man jo også forstå at turkulturen står meget sterkt i vårt fjellrike land. Vi som er gamle nok til å huske den tradisjonelle kontaktannonsen, publisert i avisen før i tida, vil minnes at uttrykket «turer i skog og mark» var meget hyppig anvendt som lokkemiddel. Vi har dessuten mye mer natur å by på enn danskene. Hvem vet hva de hadde funnet på om utsikt hadde eksistert?

Nå kan det være rom for å spørre seg om turkulturen er noe overdrevet. Som verdi står den utvilsomt veldig sterkt, enhver velsosialisert nordmann vet at hen ikke skal si imot når det snakkes om hvor deilig livet ute i naturen er. Alle liker en tur på fjellet, basta. Men i praksis, om man for eksempel holder antall milliarder kroner i solgt turutstyr opp mot vektøkning i befolkningen, kan en jo lure på om liv og lære henger i hop.

Selvsagt må man være åpen for kjønnsforskjeller i denne saken. Kvinner er jo glade i å gå på tur, kanskje mer enn menn. Jeg kjenner bare én eneste mann som jeg pleier å gå tur – altså bare gå en tur – med. Menn, i den grad vi er aktive, er mer på sykling, golf, treningssenter, et eller annet ballspill, ski eller løping. Man trenger ikke å kjenne en fyr så godt for å foreslå en løpetur. En gåtur, derimot, krever mot, avklart seksuell orientering og en relasjon bygd over lang tid.

Derfor er det vel et utslag av ærlighet – det er dette jeg driver med – og et uttrykk for den ultimate lykkefølelse fjellet gir, at kvinner lar bilder med utringede kjoler og de høyeste hælene forbli i fotoarkivet, og i stedet legger ut den usminkede, bålluktende, fleecekledte sannhet på nett. Dansken gjør best i å forsone seg med at dette er virkeligheten.

Da gjenstår bare spørsmålet – hvordan presenterer norske menn seg? Min kompis hadde ikke haket av for begge deler, så det kom ingen åpenbare menn opp i feeden. Jeg skulle likt å vite om mennene er like ærlige og rett fram om sine tilbøyeligheter som de fjellelskende kvinnene. I så fall ligger det mye rart der ute på nettet.

For vi vet nemlig at en vesentlig del av den formodentlig kurtiserende mannlige befolkningen bruker store deler av sin fritid på dataspill. Jeg skulle likt å se en Tinder-profil for en fyr med 3D-briller på, eller et nærbilde av et tastatur med et par bleke fingre i nedre billedkant, og en flik av en cola zero i øvre: Dette er meg, dette driver jeg med.

Men slik er det vel neppe – gutta tvinger nok magen inn i en Norrøna-jakke og tusler til fjells for en fotoseanse. Skal det bli match må man jo matche.

Vi imponerer muligens hverandre. Men ikke danskene.