Fra 2019 til nå har oljeselskapene brukt om lag 8 milliarder kroner på letevirksomhet i Barentshavet. Av dette har staten, fellesskapet, brukt over 7,5 milliarder kr uten at det er funnet drivverdig olje eller gass. Fra 2019 er det gjennomført 10 leteboringer i Barentshavet, ifølge Oljedirektoratet.

Med en stipulert kostnad på om lag 800 millioner kroner for hver leteboring har de 10 leteboringene hatt en investeringskostnad på 8 milliarder kroner. Skattereglene gir oljeselskapene rett til avskriving av om lag 89 prosent av investeringskostnad. Oljeselskapenes særdeles gunstige skatteregler inviterer til svært spekulative investeringer, og ikke minst overinvesteringer når det aller meste kan trekkes fra, før selskapene betaler overskuddsskatt. Olje- og energidepartementet beskrev dette sjøl i en rapport allerede i 2012: «Investeringskostnadene er fradragsberettigede, det vil si at det er staten som tar så å si hele regningen for boringen, og de andre investeringene på kontinentalsokkelen, …»

Rødt mener det eneste ansvarlige, både for å sikre fremtida for de mange titusener som jobber i petroleumsindustrien, for samfunnsøkonomien og for miljø- og klimautviklinga, må en styrt nedtrapping starte nå, og ikke vente på markedets krasjlanding som i 2014. Partiene som overlater denne utviklinga til markedet er de virkelig uansvarlige.

Men så tenker kanskje mange at utgiftene som oljeselskapene (operatørene) har, er inntekter hos andre norske selskap som jo betaler skatt. Faktum er imidlertid, noe som er godt dokumentert, at de aller fleste oljeriggselskapene og rederi som utfører oppdrag for Equinor og andre oljeselskap er registrert i skatteparadis som Bermuda. Disse betaler ikke ei krone i skatt i Norge, og minimalt i skatteparadisene. For Norge har dette svært store økonomiske konsekvenser fordi over 40 prosent av investeringene offshore er til letevirksomhet – og selskapene er registrert i skatteparadis. Forsker ved SSB, Espen Søbye har skrevet en grundig rapport om dette i 2017.

Etter snart 60 års offshore oljevirksomhet i Norge, med utvikling av den mest avanserte teknologien for å finne olje og gass under havbunnen, kan det virke som at man fortsatt leter etter nåla i høystakken. Enten det har vært store eller små selskap, så har de sjølsagt lett der de har beregnet det har vært størst sjanse til å finne olje eller gass. Funnratene er imidlertid så lave at et selskap som Aker BP nå har beslutta å trekke seg ut av Barentshavet.

Med de omfattende leteprogrammene i Barentshavet gjennom flere tiår, både av spekulative oljemygg som North Energy AS og til de største oljeselskapene i verden, er det marginale funn som er gjort.

Det er stor sannsynlighet for at de påståtte oljereservene som ikke er funnet, faktisk heller ikke finnes.

Når oljeselskapene etter så mange år og så mange leitebrønner i Barentshavet med verdens mest avanserte teknologi har en så lav funnrate, og likevel vil fortsette, så er det fordi vi har gitt oljeselskapene så ekstremt gode økonomiske betingelser at de kan bruke milliarder på milliarder uten å finne noe, og likevel ha superprofitt.

Dette er ekstrem sløsing med fellesskapets økonomiske ressurser, og ikke minst er tida for petroleumsindustrien i ferd med å løpe ut.

Med FNs nylig fremlagte klimarapport er det på høy tid for alle å si som Rødt: Stopp en hal!

Barentshavet vil kunne være sentral matprodusent i evig tid. Det er oppvekstområde for mange fiskearter, ikke minst torsk, lodde, sild og laks som kommer inn til kysten.

Rødt mener det er uansvarlig av økonomiske årsaker, og fullstendig uetisk og umoralsk i et miljø- og klimaperspektiv å fortsette leiting etter olje og gass. Likeså mener Rødt at utbygging og drift av felt som ikke er i produksjon ennå, stanses umiddelbart.