Lørdagskommentaren

Slapp av, det går ikke til helvete

Det har selvsagt noe å si for landet hvem det er som blir sittende ved maktas ror etter valget. Hvis ikke hadde vi ikke trengt å ha valg.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

meninger

Klima, samferdsel, psykisk og somatisk helse, skatt, bistand, avgifter, kultur, innvandring, rusomsorg, idrett og så videre. Lista er uendelig. Alle felt som sveiper innom livene våre påvirkes av den til enhver tid gjeldende politikken som råder i landet. Det er overhodet ikke uvesentlig hvem som styrer. Se dét skulle tatt seg ut.

Likevel er nok forskjellene mindre enn man skulle tro når man ser og hører partiene barke sammen i diverse debatter og dueller. Skal man skille seg ut, få oppmerksomhet og bli hørt i den enorme grøten av stemmer og medier – sosiale, som de redigerte – må man skrike høyt, og aller helst om hvor forferdelig det kommer til å bli, om noen andre enn de med sammenfallende meninger kommer til makta.

Det later sågar til å være viktigere enn å redegjøre for hvor fantastisk det blir om ens egne meninger blir godt representert i nasjonalforsamlingen.

De større og tradisjonelle styringspartiene skriker og bærer seg over de uansvarlige, trangsynte og snevre småpartiene er, mens de små partiene maler frem monumentale bilder av skrekkveldet vi kan vente oss om de store får fortsette og/eller kommer til makta. Sett utenfra er det nesten litt vanskelig å se for seg at vi skal unngå apokalypsen de neste fire årene, uansett hvem som kommer til makta.

Sosiale medier har heller ikke gjort saken nevneverdig bedre. Dagens Næringsliv skrev torsdag om gruppen «Politikk» på plattformen Whatsapp, en lukket gjeng av advokater, skipsredere, politikere, journalister og redaktører, som alle har til felles en skrikende angst for rødgrønt flertall etter valget. 13 av gruppens deltagere er på Kapitals liste over Norges 400 rikeste personer.

I et sammensurium av konspirasjoner, angst for egen rikdom og det rødgrønne helvete som muligens venter på den andre siden, er det fascinerende å se hvor genuint livredde de åpenbart er for et maktskifte i landet. Jonas Gahr Støre (Ap) er Satan sjøl, Audun Lysbakken (SV) er Beelzebub og de som sokner til Rødt og MDG noe ehhh … enda verre. Kommer denne gjengen til makta, er det bare å slukke lyset og komme seg til utlandet fortere enn svint, liksom. At ordet elite brukes hyppig av nettopp disse personene er bare én av mange bisarre detaljer.

Denne digitale og frimureraktige gruppen har selvsagt noe ufrivillig komisk og lattervekkende over seg, samtidig som det er veldig forstemmende å se hvilke ord og vendinger de bruker når de snakker om den rødgrønne skjærsilden, som om skillet mellom Høyre og Ap er Gran Canyon-dypt og uforserende. Det er oss eller dem. Og de andre er søppel, livsfarlig avfall, som må forhindres tilgang til makt, koste hva det koste vil.

For de rødgrønne må for øvrig dette være oppløftende lesning og oppmuntrende energi inn i valgets siste uke. Bare tanken på redde milliardærer er noe nær en våt drøm for rødgrønne politikere.

Andre veien er det også storstilt bruk av dramatiske ord og vendinger. Da Erna Solberg først kom inn i regjeringskontorene, attpåtil i en konstellasjon med Frp, var det heller ikke måte på dommedagsprofetier fra venstresiden. Med finansministeren, samferdselsministeren, justisministeren og olje- og energiministeren fra Frp, var dette mer eller mindre god natta for Norge, skulle man tro og høre på de mest skvetne på venstresiden.

Mange hundre patosfylte «Kjære Sylvi»- og «Kjære Erna»-kronikker senere har fortsatt ikke de verste marerittene vist seg å være sanndrømte.

På samme vis er det all grunn til å hylle småpartiene som holder de store i ørene, at vi ikke bare har ett eller to parti som eneste alternativ, og der én tulling eller ei skrulle kan komme til makta og lage masse kaos. De er ventilene som kalibrerer demokratiet.

Vi bor altså i et land der vi i to regjeringer, med kort avstand i tid, har hatt finansministeren representert fra SV og Frp, de største ytterpunktene av politiske parti som har sittet i regjering. Kristin Halvorsen og Siv Jensens ideologiske ståsted må kunne sies å være på betydelig avstand fra hverandre. Litt avhengig av hvilke briller en hadde på seg, var Halvorsen Mao i forkledning, mens Jensen var Djengis Khan.

Likevel gikk det relativt greit med Norge under begge to. Det hadde således vært en gøyal selskapslek å sette opp ti sitater fra hver av dem, blandet dem sammen og bedt folk fra ytre venstre, via sentrum og til ytre høyre, å si hvem av dem som har sagt hva. Sjansen for mageplask på egen politiske intuisjon ville vært overhengende stor.

Vi må virkelig ikke glemme embetsverket i aftenbønnen, og de effektive, trygghetsskapende støtputene det er mot ekstreme forandringer i samfunnet. Det blir ikke 100 prosent skatt på inntekt, og forbud mot privat næringsliv, med SV og Ap i regjering. Det blir heller ikke slutt på skatt og en total nedlegging av offentlig sektor med Høyre og Frp. Selv om de har et svært forskjellig syn på hvordan skuta skal rigges.

Jeg hørte et intervju med SV-leder Audun Lysbakken, i radioprogrammet «Sånn er du», der han ble spurt om det var vanlig å henge med stortingsrepresentanter fra andre partier, for eksempel på utenlandsreiser, og da repliserte en leende Lysbakken med at det nesten alltid var han og daværende Frp-leder Siv Jensen som ble beholdningen til slutt. At de ofte fant tonen sosialt.

Jeg husker at jeg ble veldig glad og, faktisk, litt rørt av det. At dette var et stykke norsk politikk det er verdt å dvele litt ved, at det representerer noe fint, og kanskje noe som er mer sant enn den knallharde, kantete og stigmatiserende, brennemerke-retorikken vi utsettes for i en valgkamp.

For det er masse enighet om det meste. Akkurat som det stort sett er hyggelige folk på kafé, og de fleste av oss evner å oppføre oss overfor hverandre. Selv om det finnes én og annen tulling som alltid skal ødelegge den gode stemninga, er flertallet stilltiende enige om hvordan fellesskapet fungerer. Å tegne hitlerbart eller djevelhorn på meningsmotstandere hjelper da sjelden debatten i progressiv retning.

Vi er generelt ganske tillitsfulle og moderate når det kommer til stykket, her til lands. Halvannet år med pandemi har vært en bra indikator på det. Så det kommer til å gå helt fint, dette, uansett hvem som måtte stå igjen som «vinnere» og «tapere» om ei drøy uke. Godt valg!