Boligmarkedet i Tromsø har beveget seg i feil retning. Det kan ikke være slik at familier velger å flytte fra kommunen på grunn av for høye boligpriser og at det blir vanskeligere for unge mennesker å komme seg inn på boligmarkedet. Det bidrar til å gjøre Tromsø til en mindre attraktiv kommune for folk å bo og leve i. Tromsø er Norges nest dyreste by å kjøpe bolig i og det gjør det ikke enklere å lokke nye mennesker til kommunen vår. Høyre har i regjering tatt flere nasjonale grep for å lette på boligmarkedet. Husbanken er styrket, regelverket for å bygge bolig er forenklet og skatten på kjøp av sekundærbolig er økt for å unngå boligspekulasjon. Det må være lettere å kjøpe bolig nummer 1 og mindre gunstig å kjøpe bolig nummer 2. Det har gjort at det aldri før har vært registrert en lavere andel sekundærboliger i Norge. Disse grepene viser at politikken til Høyre fungerer. Men det må ikke bare tas nasjonale grep i boligpolitikken. Det hjelper for eksempel ikke å styrke Husbanken med bedre låneordninger, om kommunene som reguleringsmyndighet ikke legger til rette for at det faktisk bygges flere boliger lokalt som dekker behovene. Arbeiderpartiet og SV, som har sittet med makten i Tromsø de siste seks årene, sier at boligmarkedet i Tromsø aldri har vært verre. Det er en knusende dom over egen innsats i boligpolitikken. Men jeg forstår at det er mer behagelig å snakke om andre sitt ansvar, når en ikke klarer å ta ansvar selv. Det er svake greier. Ikke bare har boligmarkedet i Tromsø aldri vært verre, men vi opplever stadig tilfeller om vanskeligstilte i Tromsø som ikke får den hjelpen de trenger. I fjor høst gikk ansatte i NAV ut i mediene og var bekymret for mangelen på boliger til bostedsløse, og at de kunne havne på gata gjennom vinteren. For to uker siden kunne vi lese saken om Tommy Andreassen i Nordlys som var på vei til å bli kastet ut av en kommunal bolig. Dette skjer med Arbeiderpartiet og SV bak rattet på boligpolitikken i Tromsø. Men det er kanskje noen andre sitt ansvar? Dersom boligmarkedet i Tromsø skal bli bedre, og skal vi gi bedre hjelp til vanskeligstilte, mener jeg det må tas fire konkrete grep. Det første vi må gjøre er å legge bedre til rette for at det bygges flere boliger i Tromsø. Alle kan ikke bo i sentrum og i leiligheter. I Tromsø bygges det lite eneboliger, og det gjør at konkurransen om de eneboligene som er blir stor, spesielt for småbarnsfamilier. Derfor må vi utvikle nye boligområder. For eksempel ved å bygge en ny Kvaløyforbindelse via Håkøya, slik at byggestoppen på Kvaløya oppheves og det kan bli mer boligbygging, og med grønn infrastruktur. Dessverre setter Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG kjeppene i hjulene for realisering av en ny Kvaløyforbindelse, seneste i forrige uke da de i kommunestyret stemte mot flere forslag fra Høyre. Det andre vi må gjøre er å få et bedre samarbeid mellom kommunen som reguleringsmyndighet og næringslivet som utbygger av boliger. Kommunen må bli flinkere til å kartlegge og synliggjøre behovene som finnes, og vi trenger flere alternative måter å komme seg inn i boligmarkedet på, som for eksempel leie-til-eie-avtaler. I 2014 kjøpte jeg selv min første leilighet på 65 m² på Strandkanten i et boligprosjekt som hadde førstegangskjøpere som målgruppe. Vi trenger flere slike boligprosjekter i samarbeid mellom kommunen og næringslivet. Det tredje vi må gjøre er å få en mer fremoverlent offentlig sektor som spiller på lag med næringslivet. Tall fra SSBs kommune-stat-rapportering (KOSTRA) i vår viser at saksbehandlingstiden i Tromsø kommune når det gjelder boligregulering har økt kraftig. I boligreguleringssaker økte saksbehandlingstiden fra 992 dager i 2018 til 1319 dager i 2020. Lang saksbehandlingstid kan være en kostnadsdriver i mange byggeprosjekter, og bidra til at prisene på boligene øker. Derfor må vi få ned saksbehandlingstidene og gjøre saksbehandlingen mer forutsigbar. Det fjerde vi må gjøre er å få en mer sosial boligpolitikk. Det må bygges og anskaffes flere kommunale boliger for vanskeligstilte, og de som er vanskeligstilte i boligmarkedet må involveres i større grad. Det må opprettes et kommunalt brukerråd for den sosiale boligpolitikken i Tromsø, kommunen må ha bedre samarbeid med private og ideelle aktører for å realisere flere boliger for vanskeligstilte, som Blå Kors Bosenter i Tromsdalen er et eksempel på og det må ansettes flere årsverk for oppfølging av mennesker i midlertidig bolig, slik at de får hjelp til å komme over til en mer varig løsning når det gjelder livssituasjon og bosituasjon.

Høyres løsninger vil være med å bedre boligmarkedet i Tromsø. Men det må tas både nasjonale og lokale grep for å få det til.